«Havets katedral»

Les kapittel fem her!

SØNNEN DIN FÅR BLI I HOVEDBYGNINGEN.

Doña Guiamona tar seg av ham. Når han blir gammel nok, kan han begynne som lærling

på verkstedet.

Bernat hørte ikke lenger etter hva Jaume sa. Formannen dukket

opp på soveværelset utpå morgenkvisten. Slaver og lærlinger sprang

opp fra madrassene som om djevelen var kommet inn, og snublet

over hverandre ut av døren. Bernat hørte ordene som strømmet på,

og sa til seg selv at Arnau ville bli tatt godt vare på og med tiden bli

lærling, en fri mann med et håndverk.

- Er det forstått? spurte formannen.

Da Bernat var like taus, glapp det en saftig ed ut av Jaume:

- Faen ta de bondetampene!

Bernat holdt på å ta igjen, men smilet som avtegnet seg i ansiktet

til Jaume, stagget ham.

- Bare forsøk! sa han. - Gjør det, og søsteren din vil ikke ha noen

mulighet for å ta deg i forsvar. Jeg skal gjenta hovedsaken for deg: Du

skal arbeide fra morgen til kveld, som alle andre, mot kost, losji og

klær. Doña Guiamona skal ta seg av ungen din. Du har forbud mot å

sette dine ben i huset. Ikke under noen omstendighet får du gjøre

det. Du har også forbud mot å forlate verkstedet før det har gått ett år

og en dag, det som skal til før du får friheten. Og hver gang det kommer

en fremmed inn på verkstedet, må du gjemme deg. Du må ikke

fortelle noen om situasjonen din, ikke engang dem som er her inne,

men med den føflekken … Jaume ristet på hodet. - Det er overenskomsten

mesteren har inngått med doña Guiamona. Er det i orden?

- Når kan jeg få se sønnen min? spurte Bernat.

- Det angår ikke meg.

Bernat lukket øynene. Da de så Barcelona for første gang, hadde

han lovt Arnau friheten. Sønnen hans skulle ikke ha noen herre.

- Hva er det jeg skal gjøre? spurte han til slutt.

Bære ved. Bære den ene kubben etter den andre, hundrevis,

tusenvis, alt som måtte til for å fyre i ovnene. Og passe på at det alltid

brant godt. Frakte leire og gjøre rent, fjerne søl, støv og aske fra

ovnene. Frem og tilbake, frem og tilbake, med aske og støv som

skulle legges bak huset. Når han kom tilbake, tilsølt med støv og

aske, var det igjen skittent i verkstedet, og det var bare å ta fatt på

nytt. Bære keramikken ut i solen, hjulpet av andre slaver og under

Jaumes årvåkne overoppsyn. Formannen stoltserte brølende mellom

dem, fikte til de unge lærlingene, skamslo slavene og nølte ikke

med å bruke pisken på dem når noe ikke gikk etter hans ønske.

En gang en stor krukke glapp ut av hendene på dem da de skulle

bære den ut i solen, og trillet bortover bakken, svingte Jaume pisken

over de skyldige. Krukken hadde ikke engang gått i stykker, men formannen

skrek som en besatt og pisket ubarmhjertig løs på de tre

slavene som hadde båret krukken sammen med Bernat, og en gang

løftet han også pisken mot Bernat.

- Gjør det, og jeg dreper deg, truet Bernat stille og rolig.

Jaume nølte. I neste øyeblikk ble han rød i toppen og knallet med

pisken i retning av de andre, som hadde rukket å komme utenfor

rekkevidde. Jaume la på sprang etter dem. Bernat så etter ham med

et lettelsens sukk.

Bernat arbeidet iherdig uten at noen behøvde å mase på ham.

Han spiste det som ble satt frem. Han følte seg fristet til å si til den

tykke konen som serverte dem, at hundene hans hadde fått bedre

mat, men når han så at lærlingene og slavene kastet seg grådig over

bollene sine, valgte han å tie. Han sov i den felles sovesalen på en

halmmadrass, og under den hadde han de få eiendelene og det lille

han hadde lagt til side av penger. Det at han hadde trosset Jaume,

hadde åpenbart sikret ham slavenes og lærlingenes respekt, i likhet

med de andre formennenes. Dermed kunne Bernat sove trygt, til

tross for loppene, svettelukten og snorkingen.

Han holdt ut på grunn av de to gangene daglig den mauriske

slavinnen kom til ham med Arnau, som vanligvis sov, når Guiamona

ikke hadde bruk for henne. Bernat tok ham i armene og pustet inn

duftene hans, av rene klær og talkum. Varsomt, for ikke å vekke

ham, skjøv han klærne til side for å kikke på bena og armene, den

mette magen. Han vokste og la på seg. Bernat vugget sønnen og

snudde seg mot Habiba, den unge mauriske piken, med et bønnlig

blikk: Bare en liten stund til! Noen ganger prøvde han å kjærtegne

ham, men de ru nevene skrapte mot huden, og Habiba overtok ham

uten noe om og men. Med tiden kom han til en stilltiende overenskomst

med piken - hun sa aldri et ord - og strøk over de blussende

kinnene til den lille med baksiden av fingrene. Det gikk ilinger gjennom

ham ved berøringen. Når piken til slutt gjorde tegn til at han

skulle gi fra seg gutten, kysset Bernat ham på pannen før han ga

slipp på ham.

Etter hvert som månedene gikk, skjønte Jaume at Bernat kunne

gjøre mer nytte for seg i verkstedet. De to hadde lært å respektere

hverandre.

- Slavene er håpløse, bemerket formannen til Grau Puig en gang.

- De arbeider bare fordi de frykter pisken, og de ser seg ikke for.

Men din svoger …

- Du får ikke si at han er svogeren min! avbrøt Grau ham nok en

gang, men det var en frihet Jaume gjerne tok seg overfor mesteren.

- Bonden … rettet formannen og spilte brydd. - Det er noe annet

med ham. Han viser interesse for de minste gjøremål. Han rengjør

ovnene med makeløs omhu …

- Og hva hadde du tenkt å foreslå? avbrøt Grau ham igjen, uten å

se opp fra papirene han hadde liggende foran seg.

- Du kunne jo sette ham til mer ansvarsfulle oppgaver, og så billig

som han er …

Da Grau hørte det, løftet han blikket.

- La det være helt klart, sa han. - Han har riktignok ikke kostet

oss penger, som en slave ville ha gjort. Han har heller ingen lærlingkontrakt,

jeg slipper å betale ham som en formann, men han er den

dyreste arbeideren jeg har.

- Jeg tenkte bare på …

- Jeg skjønner hva du tenkte på. Grau bøyde seg over papirene

igjen. - Gjør det du finner passende, men jeg advarer deg: Ikke la

bonden et øyeblikk glemme hva som er hans plass i dette verkstedet.

Skulle det skje, setter jeg deg på porten, og du blir aldri mester. Er

det forstått?

Jaume nikket, men fra den dagen var Bernat direkte underlagt

formennene. Han rangerte sågar høyere enn de unge lærlingene,

som ikke maktet å håndtere de store og tunge leirformene som tålte

den høye temperaturen som måtte til for å brenne steintøy eller

keramikk. Med disse formene laget de noen stormagede krukker

med smal tut, kort hals, flat og liten bunn, som kunne romme opptil

to hundre og åtti liter,* og ble brukt til å frakte korn eller vin. Før

denne tid hadde Jaume vært nødt til å overlate disse oppgavene til

minst to av svennene sine. Takket være Bernat holdt det med én

mann for å fullføre hele prosessen: lage formen, brenne den, legge et

lag tinnoksid og blyoksid på som smeltemiddel og sette den inn i en

annen ovn, med noe lavere temperatur, slik at tinnet og blyet smeltet,

blandet seg og ga krukken en vanntett, glassaktig, hvit overflate.

Jaume ventet spent på resultatet av denne avgjørelsen, og til slutt

måtte han si seg fornøyd: Produksjonen i verkstedet hadde økt

betraktelig, og Bernat la fremdeles den samme omhu i alt han drev

med. «Faktisk enda mer enn enkelte svenner!» måtte Jaume innrømme

en gang han gikk bort til Bernat og svennen for å sette mesterens

stempel nederst på halsen på en ny krukke.

Jaume prøvde å lese tankene som skjulte seg bak bondens blikk.

Det var ikke hat å spore i øynene hans, og så vidt han kunne se, heller

ikke bitterhet. Han undret seg på hva som kunne ha skjedd, siden

han var havnet her. Han var ikke som de andre slektningene som

hadde dukket opp i verkstedet. De hadde nøyd seg med penger. Men

Bernat … Og sånn som han kjælte med sønnen når den mauriske

piken kom med ham. Han ville ha friheten og arbeidet for den, iherdig,

mer enn noen annen.

Forståelsen mellom de to mennene ga også andre frukter enn

økningen i produksjonen. En annen gang Jaume kom bort for å

sette mesterens stempel, knep Bernat øynene halvt igjen og kastet et

blikk på bunnen av krukken.

«Du blir aldri mester!» hadde Grau truet ham. Disse ordene

vendte tilbake til Jaume hver gang han overveide å finne en mer

vennskapelig omgangstone med Bernat.

Jaume lot som om han fikk et hosteanfall. Han trakk seg bort fra

krukken uten å merke den og kastet et blikk der hvor bonden hadde

pekt: Der var det en liten revne som vitnet om at krukken hadde

sprukket i ovnen. Han ble rasende på svennen … og på Bernat.

Det var gått ett år og en dag, den tiden som trengtes for at Bernat

og sønnen kunne regnes som frie. Grau Puig, for sin del, hadde fått

den ettertraktede stillingen i De hundres råd. Men Jaume kunne

ikke spore noen som helst reaksjon hos bonden. En annen ville ha

forlangt borgerbrevet og vandret av sted i Barcelonas gater på jakt

etter underholdning og kvinnfolk, men Bernat hadde ikke gjort det.

Hva feilte det denne bonden?

Bernat levde med det uavrystelige minnet om gutten i smien.

Han følte seg ikke skyldig. Den forbaskede fyren hadde stilt seg i

veien for sønnen hans. Men hvis han var død … Han kunne få frihet

fra føydalherren sin, men selv om det var gått ett år og en dag, ville

han ikke slippe unna dommen for drap. Guiamona hadde sagt at det

ikke var verdt å si noe om det til noen, og han hadde gjort som hun

sa. Han kunne ikke ta noen sjanser. Det var ikke sikkert at Llorenç

de Bellera hadde nøyd seg med å sende ut ordre om å pågripe ham

som rømling, men også som drapsmann. Hva ville skje med Arnau

hvis han ble anholdt? Drap ble straffet med døden.

Sønnen hadde imens vokst seg stor og sterk. Han kunne ennå

ikke snakke, men krabbet omkring og ga fra seg noen gurglelyder

som fikk hårene til å stritte i nakken på Bernat. Jaume sa fremdeles

ikke et ord til ham, men hans nye stilling i verkstedet - som Grau

ikke visste noe om, så opptatt som han var av handelsvirksomheten

og sine mange verv - hadde om mulig ført til at de andre respekterte

ham enda mer. Den mauriske piken kom oftere til ham med gutten,

som nå også var våken de fleste gangene, med stilltiende samtykke

fra Guiamona, som også hadde fått det mer travelt på grunn av ektemannens

nye stilling.

Bernat viste seg aldri i Barcelonas gater, av frykt for at det kunne

stikke kjepper i hjulene for sønnens fremtid.

* For å lette forståelsen er det benyttet mål fra det metriske systemet, som selvsagt ikke

eksisterte den gang. (Red. anm.)