BOK: Det er vanskelig å ikke la seg imponere av Carsten Jensens «Vi, de druknede», et 700 sider langt epos om den hardt prøvede befolkningen i forfatterens fødeby Marstal og om Danmark som sjøfartsnasjon.

Formatet er gigantisk: I tid rammes romanen inn av to kriger, dansker mot tyskere i 1848, og andre verdenskrig hundre år seinere. Det fins knapt den havn romanen ikke er innom. I sentrum står fire generasjoner marstalere formet av havets herjinger.

«Vi, de druknede» er både en ramsalt sjøfartsroman, en roman om den kompliserte kjærligheten, ei karslig guttebok, en familiesaga og en historisk roman. Den tematiserer overgangen fra seilskutetid til damp- og motorfartøyer og beskriver Marstals vekst og fall.

Makt og småbyslarv

Den handler om tap og sorg, men samtidig om fargesprakende drømmer og håp om en større verden. Den handler om makt og voldsomme påkjenninger, men samtidig om karakterutvikling og fellesskap. Den forteller om småbyens slarv og sosiale kontroll og den store verdens råskap.

Boka er bygd opp rundt en serie motsetningspar: Mann-kvinne, død-levende, borte-hjemme, hav-land, makro-mikro. Igjen og igjen hamres det inn i leseren hvordan havet forsyner seg grovt av mennene i Marstal, og hvordan kvinnene blir sittende igjen hjemme, først med håp om at mennene og fedrene deres skal vende tilbake, etter hvert i sorg over at de befinner seg på havets bunn.