Havets monument

Storslått og imponerende, men ikke uten svakheter.

BOK: Det er vanskelig å ikke la seg imponere av Carsten Jensens «Vi, de druknede», et 700 sider langt epos om den hardt prøvede befolkningen i forfatterens fødeby Marstal og om Danmark som sjøfartsnasjon.

Formatet er gigantisk: I tid rammes romanen inn av to kriger, dansker mot tyskere i 1848, og andre verdenskrig hundre år seinere. Det fins knapt den havn romanen ikke er innom. I sentrum står fire generasjoner marstalere formet av havets herjinger.

«Vi, de druknede» er både en ramsalt sjøfartsroman, en roman om den kompliserte kjærligheten, ei karslig guttebok, en familiesaga og en historisk roman. Den tematiserer overgangen fra seilskutetid til damp- og motorfartøyer og beskriver Marstals vekst og fall.

Makt og småbyslarv

Den handler om tap og sorg, men samtidig om fargesprakende drømmer og håp om en større verden. Den handler om makt og voldsomme påkjenninger, men samtidig om karakterutvikling og fellesskap. Den forteller om småbyens slarv og sosiale kontroll og den store verdens råskap.

Boka er bygd opp rundt en serie motsetningspar: Mann-kvinne, død-levende, borte-hjemme, hav-land, makro-mikro. Igjen og igjen hamres det inn i leseren hvordan havet forsyner seg grovt av mennene i Marstal, og hvordan kvinnene blir sittende igjen hjemme, først med håp om at mennene og fedrene deres skal vende tilbake, etter hvert i sorg over at de befinner seg på havets bunn.

Vold og røffe kneiper

Polemikeren Carsten Jensen kommer tydeligst til syne i en av romanens bærende ideer, som åpenbart peker kritisk mot dagens konservative danske offentlighet: Der bonden er jordbunden og seg selv nok, er sjømannen Danmarks glemte kosmopolitt, hjemmevant i røffe havnekneiper fra Shanghai til New York. Men Jensens sjømann lever samtidig i en verden der den grove volden aldri er lengre enn et par meter unna og språket er formet først av gatas guttejustis, deretter av dekkets strenge mannshierarki.

I boka går det sjelden mange sider mellom de istykkerrevne lemmene, og ondskapen er kontinuerlig til stede i form av lærere og styrmenn så grusomme at det knapt er til å tro. Kvinnene er stort sett passive tilskuere til mennenes strid, med unntak av den driftige Klara, som bestemmer seg for å ta opp kampen mot havets tyranni ved å legge Marstals havn øde.

Ved siden av elskeren hennes, den aldrende sjø- og hedersmannen Albert, er Klara på mange måter bokas mest komplekse og interessant tegnede karakter. Begge skildres de av romanens kollektive vi-forteller, et effektfullt grep som har gitt Jensen stor frihet og fleksibilitet.

Langt på vei likner Marstals mannlige vi den klassiske, allvitende romanforteller. Bokas tittel viser til Marstals fellesskap av døde og levende i havets vold, men også til livets druknede, mennesker som sliter med sitt forhold til seg selv og sine medmennesker.

En storslått beretning

Den storslåtte beretningen, som med sine hjemkomster og hodeskaller stadig nikker til klassiske sjøfartsforfattere fra Homer til Robert Louis Stevenson og Joseph Conrad, er båret fram av en medrivende fortellerglede som garantert vil sikre boka mange lesere. Lange partier er meget underholdende, og Jensen er en språksterk forfatter med betydelige evner som dramaturg. Samtidig vil romanen ikke falle i enhver smak. Den er ikke redd for sentimentalitet og romantisering, og preges av en patos og ordrikdom som ikke sjelden kan føles i voldsomste laget. Ikke bare prosjektet, men også dialogene, kjennetegnes her og der av en gammelmodig stivhet. Mot slutten blir de oppsiktsvekkende sammentreffene vel mange, og her og der lider romanen under overtydelighet. En form for magisk realisme der de døde og levende sammen danser seiersdans, er neppe alles kopp te, og det fargerike fellesskapet som til slutt vender hjem til Marstal, er lett å avfeie som i overkant politisk korrekt. Da-menn-var-menn-nostalgien som boka kan anklages for å være uttrykk for, er heller ikke uproblematisk: «Det var hardt å bli mann. Men han ville.» «Vi, de druknede» merker seg i alle tilfelle ut som langt større, både i omfang og ambisjoner, enn de aller fleste av høstens romaner.