Første gang jeg hørte ordet «hawala» tror jeg at jeg gikk i tredje klasse. En klassekamerat hadde skrytt av at han skulle få nye kule Adidas-sko, men ukene gikk og vi så ingen nye sko, så jeg spurte: Hva skjedde med de nye Adidas? Han svarte «Hawala» skjedde - så ingen sko!

Denne uken ble en somalisk forening siktet for skatteunndragelse etter at tollvesenet på Gardermoen stoppet en postpakke med 11 millioner. Du leste riktig: 11 millioner, i cash. Ifølge tollvesenet er dette det største valutabeslaget noensinne på Gardermoen. Pengene stammer fra Hawala-virksomhet.

Innvandrere i Norge og nordmenn med innvandrerbakgrunn sender hvert år store beløp til slekt og venner i hjemlandet via Hawala, en slags undergrunnens Vipps, den populære betalingstjenesten.

Da jeg vokste opp på Holmlia i Oslo på 90-tallet hadde de fleste jeg kjente foreldre som sendte penger hjem, enten via Hawala eller andre undergrunnsbanker.

En gang i måneden sendte man penger til en enke i familien som hadde mistet mannen eller til noen fettere og kusiner som trengte mat. I et land som Somalia med en blodig borgekrig var behovene konstante. En syk bestemor, tørke, frigjøringsgruppe. Det var alltid noe. Og det var noe som de voksne snakket om. Behovet med å få sendt penger hjem og ikke minst presset de kjente på med å skaffe disse pengene.