Haydn og en halvliter

I en alder av 52 er jeg ikke ofte med på å senke gjennomsnittsalderen i de fora jeg ferdes. Unntaket er når jeg går ut i Oslo for å høre klassisk musikk og trer inn i Konserthuset eller Universitetets aula. Da er det bare å se seg omkring, og vips! føler jeg meg som nyoppstanden fra selve ungdomskilden.

Dette er et problem.

  • Ikke for meg, og slett ikke for de enda voksnere musikkelskerne som møysommelig forserer trapper og trinn med forventningen om musikalsk vederkvegelse blussende i kinn og øyne. Problemet, en påtakelig forgubbing av den klassiske musikkens publikum, rammer først og fremst dem som er avhengige av billettinntekter, altså arrangører og utøvere. Publikum er utdøende, hva kan gjøres for å rekruttere nytt?
  • Oslo-Filharmoniens concerto grosso-opplegg - lavere billettpriser, foredrag, møte med musikerne etc. - er ett tilbud til folk under 30. Det er fortjenestefullt, men alene neppe tilstrekkelig til å snu forgubbingstendensen. Spørsmålet er om ikke den klassiske musikken må ut til publikum under mindre rituelle former enn hva tilfellet er i dag. Konsertsalens nedarvede atferdskoder for alt fra antrekk til applaus er greie nok for den som kan dem, men kan virke skremmende på en ikke-innvidd, usikker ung sjel. Eller usikker middelaldrende sjel, for den saks skyld. Frykten for å dumme seg ut rammer oftest uavhengig av alder.
  • Som all annen kulturvirksomhet har musisering gjennomgått en demokratisering - «alle» spiller eller lytter. Men der rock, pop, jazz og folkemusikk øves og framføres i uformelle fora som musikkverksteder og klubber, oppfatter ungdom flest den klassiske musikken som et opphøyd, irrelevant fenomen fra et fjernt århundre, fordi den aldri spilles der de naturlig ferdes. Og da blir den enkel å velge vekk, uten å ha fått en sjanse.
  • Enkelte innen samtidsmusikken har skjønt dette og begynt å framføre musikken på klubber som Cosmopolite og Blå. Er det en farbar vei for andre også? Etablere noen upretensiøse spillesteder for den tradisjonelle klassiske musikken, gjerne i bofellesskap med andre musikkformer? Ikke for å erstatte konsertsalene, men for å supplere dem, ikke for å lefle med publikum, men for å gi dem sjansen til å møte den fantastiske musikken uten frykt for å trampe i klaveret? Haydn og en halvliter - hvem våger først å tappe?