SMALT: Amerikanske HBO nevnes ofte som eksempel på noen som lager TV-serier av god kvalitet, men er ikke laget for det brede publikum. Idris Elba spiller i HBO-serien «The Wire». Bildet er fra han mottok pris for rollen i «Luther». Foto: Danny Moloshok / Reuters / NTB Scanpix
SMALT: Amerikanske HBO nevnes ofte som eksempel på noen som lager TV-serier av god kvalitet, men er ikke laget for det brede publikum. Idris Elba spiller i HBO-serien «The Wire». Bildet er fra han mottok pris for rollen i «Luther». Foto: Danny Moloshok / Reuters / NTB ScanpixVis mer

HBO kan ikke være forbildet

Er det ønskelig for allmennkringkastede TV-dramaer å være så smale og lite seervennlige, som de mest nyskapende amerikanske seriene faktisk er?

Mye av kritikken mot NRK Dramas produksjoner handler om at de ikke lever opp til kvaliteten til den moderne kanon av amerikanske TV-dramaer som «The Sopranos», «The Wire», «Deadwood» og «Mad Men». Men kan og bør disse seriene være standarden for en lisensfinansiert allmennkringkaster?

Først og fremst: Hvis «The Wire» hadde vært en norsk produksjon, hadde den hatt ca. 50 000 norske seere. De amerikanske kvalitetsdramaene nevnt i den pågående NRK Drama-debatten er alle relativt smale serier med fire-fem millioner amerikanske seere. Til sammenlikning hadde CSI nærmere 30 millioner seere på det meste. Den andre gullalderen i amerikansk TV oppsto i stor grad fordi amerikanske TV-kanaler begynte med «narrowcasting» framfor «broadcasting» (allmennkringkasting). Det var først da bransjen begynte å tenke i form av seersegmentering, at disse dramaseriene fikk rom til å utvikle seg.

Den smale appellen har sammenheng med at det ikke er karakterene og plot som hever «The Wire», «Mad Men» eller «Deadwood» til storhet. Det er hvordan karakterene interagerer med en fiksjonsverden i konstant utvikling. Fokus på verdensbygging er ofte overordnet karakterer og plotmysterier, og de beste dramaene er tematisk strukturert. «The Wire»s sesonger var organisert som en systematisk institusjonskritikk. Plot og karakterer som forrige sesong hadde vært populære og essensielle, ble droppet fra historien for å gjøre plass til karakterer som representerte den nye sesongens tema. «The Wire» var aldri en krimserie som handlet om oppklaringen av en forbrytelse. Serien spurte derimot om hvordan kriminalitet blir til. Majoriteten av TV-seere foretrekker fremdeles serier som er strukturert rundt et plottet mysterium, som hvem drepte Louise?

Å favne bredt var aldri målet. I intervjuer har «The Wire»-skaper David Simon uttalt både: «Fuck exposition» (forklaring av bakgrunn etc. red.anm.) og «Fuck the average viewer» (til helvete med gjennomsnittsseeren). Verken The Wire eller Simons mer marginaliserte «Treme», som er enda mer kunstnerisk nyskapende, er lagd for å være spennende underholdning med masseappell. Dette er serier som lar det være opp til seeren å lære seg ugjennomtrengelig Baltimore-dialekt eller tradisjonene og historien til Mardi Gras indianerkultur. Slik ligger det en sannhet i David Simons påstand at han lærte sine (relativt) få fans en nye måte å se TV på.

Gry Cecilie Rustad skriver doktorgradsavhandling om TV-serier ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO.
Gry Cecilie Rustad skriver doktorgradsavhandling om TV-serier ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO. Vis mer

Det er selvsagt bra å diskutere kvaliteten på NRKs dramaproduksjon, og det er mulig nivået til danske «Forbrytelsen» er et godt mål. Spørsmålet er om det er ønskelig for allmennkringkastede TV-dramaer å være så smale og lite seervennlige, som de mest nyskapende amerikanske seriene faktisk er? Det er lenge siden fjernsynsteateret sendte Pinter- og Beckett-stykker i primetime.

Følg oss på Twitter