He ain't heavy - he's my brother

Mon tro om mangelen på ambisjoner i integreringsarbeidet skyldes at den norske middelklassen unektelig har interesse av at billig arbeidskraft vasker gulv og toaletter?

RETTEN TIL Å BEVEGE

seg i verden har ingen framskutt plass på Norges politiske agenda, trass i fikseringen på menneskerettigheter. Snarere brukes kreftene på å stenge grensene og hindre migrasjon. Men uansett hva slags murer nasjonalstatene reiser, vil mennesker vandre. Også en råvareproduserende randstat utenfor det politiske Europa blir nødt til å forholde seg til annerledeshet. Per Bufast er en historisk parentes i forhold til de store folkevandringene, og vår evne til toveis integrering settes på prøve.

Tiden er inne til å rette et kritisk søkelys på den offentlige vekstnæring som arbeider med integrering og opplæring av innvandrere og flyktninger. Lite lystelig er det å lese i et ferskt notat fra forskningsstiftelsen FAFO at «flere forskningsrapporter påpeker lav gjennomføringsgrad og mangelfullt utbytte av den kommunale norskopplæringen». Enda mer skremmende blir det når forskningsstiftelsen konstaterer at «kvaliteten på undervisningen er det etter det vi er kjent med ikke gjort noen omfattende evaluering av». Kanskje denne mangelen på kvalitetskontroll speiler en grunnleggende svakhet ved systemet: den uforpliktende humanitære velvilje.

UTEN FORSKNING ER

vi henvist til å nøye oss med usystematiske observasjoner. Det ser ut til å være et påfallende trekk at mange innvandrere flyter rundt i systemet, mellom ulike støtteordninger og ganske like kurs med ulike betegnelser, uten særlig progresjon i kunnskapstilegnelsen. Er vi på villspor i all vår velvilje?

Det er fristende å kaste et skråblikk over Atlanteren. USA er den nasjon som framfor noen er bygd på innvandring og kulturelt mangfold. All vår USA-skepsis til tross lar det seg ikke bestride at landet har evnet å dra fordel av migrasjonens grunnlover i utviklingen til verdens ledende supermakt - militært, vitenskapelig, økonomisk og kulturelt. Rett nok har amerikanske myndigheter lagt restriksjoner på menneskestrømmen over Mexico-grensa, men fortsatt står portene åpne for hjernekraften fra den tredje verden. Green cards legges ut til utlodning, kanskje en like håndterlig ordning som mistenksomhetens skjemavelde fra vårt hjemlige UDI-regime.

ER DET Å UNDRES

over at Europa havner i bakleksa, når de intellektuelle her bruker energien sin på å diskutere et tøystykke noen innvandrerkvinner bærer om hodet?

Mens amerikanerne med sedvanlig optimisme heier selvgjorte mørkhudede menn og kvinner fram, fokuserer vi på begrensninger og tilpasningsproblemer. Opplæringssektoren senker ambisjonsnivået til barnehagestadiet, arbeidsgiverne vegrer seg for å ansette folk med fremmedartede navn, og myndighetene har bygd en mur av et komplisert og tidkrevende godkjenningssystem for utenlandsk utdanning.

Hvis ikke innvandrerne stenges ute, lukker vi dem inn i en klam omsorgssektor. Selvsagt finnes det flyktninger, forfulgte og krigsofre som sliter alvorlig med tap og traumer, og må møtes av et profesjonelt terapeutisk tilbud. Men trenger hele vår innvandrerbefolkning denne gjennomgangsmelodien i integreringsarbeidet?

Det er de beste som dør, skrev Nordahl Grieg. Mon det? Kanskje det er de beste som drar. Et enkelt rollespill: Tenk deg Norge som et oljetomt, fattig og utarmet land, der en krigsherjet befolkning lever under diktaturets åk. Hvem av oss ville selge hus og hjem, forlate slekt og venner, for å reise til det forgjettede rike Somalia, et land som rett nok flyter av olje, melk og honning, men der utlendingsdirektoratet er vrangvillig, klimaet fremmedartet, og språk og samfunnsforhold fullstendig ufattelige? Trolig de dristigste og beste iblant oss. Økonomisk flyktning er den megetsigende merkelappen vi setter på den slags vandrere.

SNARERE ENN

vandrernes elendighet er det de innfødtes selvbilde som sperrer for et ambisiøst program for kunnskapsformidling og integrering. De stadig flere sysselsatte i støtte- og opplæringsarbeidet opptrer ofte som en ny type indremisjonærer og bistandsarbeidere på hjemmebane, med diffuse drømmer om å leke humanitær stormakt i egen sandkasse.

Integrering tar tid, og Norge er nybegynner i klassen. I en fersk forskningsrapport - «Dealing with Difference» - sammenlikner sosialantropologen Marie Louise Seeberg en norsk og en nederlandsk skoleklasses evne til å håndtere identitet og integrering. Ikke overraskende er nederlenderne langt bedre trent i å forholde seg til annerledeshet. Nordmenn derimot underkommuniserer ulikhet, mens vi synger om en lang rekke fra Afrika til Drammen og at inni er vi like. Denne historieløse idealismen tilskriver jeg den særegne norske idé om egen fortreffelighet som utenfor- og annerledesland.

ALTFOR LENGE HAR

har vi i etterkrigstidens velferdssamfunn vært i stand til å holde historien på avstand. Det har innpodet oss en falsk uskyld i vår vurdering av omverdenen, en forestilling om at vårt forhold til verden bare er betinget av vår store følsomhet, og ikke av noen materiell nødvendighet. Vår kritikk av aktørene i verdenspolitikken begrunnes med at ulvene er ute etter å forsvare økonomiske interesser.

Hva så? Også nordmenn med rene hender ønsker da bensin til bilene sine, om de enn er av fransk fabrikat og gir assosiasjoner til ost, rødvin og Chiracs motstand mot Irak-krigen. Og hva er så galt med drivstoff?

Mon tro om mangelen på ambisjoner i integreringsarbeidet skyldes at den hvite mann taler med to tunger? Selv den norske middelklassen har unektelig interesse av at billig arbeidskraft vasker gulv og toaletter. Ærlig talt trenger vi vel noen til å ta drittjobbene, som Thorbjørn Jagland kom i skade for å kalle spaden. Er det derfor lokket legges på læringsprosessen?

HA SÅ MED

politikernes evne til å gripe integreringens utfordringer? Vi får vel være glade for at vi har Frp, slik at naturlig norsk angst for annerledeshet kommer til uttrykk. Men migrasjonens grunnlover gir bare kortsiktig gevinst til dem som driver stemmefiske i rørt vann ved hjelp av lettvint mytespredning. I skalaens motsatte ende ser vi SV-politikere, som nettopp tiljublet et fargerikt fellesskap, fylke seg under feministfanen med kompromissløse krav om tilpasning. Slike saltomortaler viser at den uforløste fremmedfrykten kan være vel så skummel som den uttalte.

Det er på høy tid å stikke fingeren i jorda og å stikke hull på vårt oppblåste selvbilde. Vi trenger et forpliktende og ambisiøst opplæringsprogram, et smidig system for godkjenning av utenlandsk utdanning, og arbeidskjøpere som ser hvilke konkurransefortrinn en multikulturell arbeidsstokk kan bli i den globale økonomien. Det er først og fremst i vår egen interesse å få fart og retning i integreringsarbeidet. Forvirret fremmedfrykt vil uansett bare forsinke folkevandringen, men det er unødvendig å gjøre de nyankomne til en tapt generasjon, bortkomne i en evig runddans mellom støtteordninger og kurs, omgitt av velvillig nedvurdering.

FORELØPIG ER DET

fristende å hyle med i det flerstemte koret fra en gammel Hollies-hit: «He ain't heavy - he's my brother». 

Tidligere innlegg i debatten:

Marianne Gullestad 26.6.

Walid al-Kubaisi 4.7.

Jonas Gahr Støre 6.7.

Hadia Tajik 6.7.

Nina Dessau 12.7.

Lisbet Holtedahl 15.7.