Heany tror på fredsavtalen

MOLDE (Dagbladet): - Kunstnerne i Irland og Nord-Irland har hele tida ligget noen år foran dem som vedtok freden. Jeg tror på denne fredsavtalen, men ingen av oss er engler, sier poeten Seamus Heaney.

Den gråsprengte sitter i hotellresepsjonen iført en for liten kropp. Han har myr i blikket, bronse i stemmen og første festkveld under Bjørnsonfestivalen bak seg. Seamus Heaney, nobelprisvinner i litteratur fra 1995, erkjenner at politikk er en like viktig ingrediens i diktningen som verb og adjektiver, selv om han ikke ser på seg selv som en politisk dikter.

- Vi snakker ikke om et fredshåp, vi snakker om varig fred. Dette faktum er en milepæl i vår historie, og den har gjort noe med sinnene våre, sier en entusiastisk Seamus Heaney.

- Hvordan?

- Vel, ingen av oss er engler, men hver enkelt persons hemmelige lengsler er kommet nærmere realisering. Vi tør ytre og mene, og freden ser i hovedsak ut til å bli forstått på begge sider. Kunsten og utøvende kunstnere har hele tida ligget noen år foran dem som besluttet fred, langt foran utviklingen. Forfattere, dramatikere, intelligentsiaen i Irland og Nord-Irland har tatt oss med bak teppet og vist oss de sosiale og menneskelige problemer stridene har ført til, sier Heaney.

- Blir det mindre politisk kunst nå?

- Ja, det tror jeg sannelig. Politikk er kanskje blitt litt «kjedelig»? Det jeg mener er at bak hvert drap skildret på en teaterscene, har det vært en tragedie vi kunne ta inn over oss. Men når det skjer ti drap på scenen, blir det en klisjé.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Du skal tilbake til kjærlighetsdiktningen?

- Vet ikke. Jeg har kanskje aldri forlatt den, sier mannen som ble utstøtt av sine egne, katolikkene, da han i 1972 flyttet fra Belfast i Nord-Irland til Dublin. Siden den gang er han blitt opphøyd til den viktigste irske poeten siden W.B. Yeats.

- I mitt Nobel-foredrag i 1995 spådde jeg at den muren som markerte grensen mellom republikken Irland og Nord-Irland ville bli som et tennisnett. Det slo til. Det er fortsatt skiller, men folk på hver side kan spille mot hverandre over nettet, sier Heaney.

- Det er et flott bilde!

- Tja, det er kanskje den måten kunsten kan bidra på i en storpolitisk strid - å skape metaforer, finne nye måter å se og si ting på? spør Heaney, og strekker seg etter en kopp krutt, også kjent som morgenkaffe.

Seamus Heaneys besøk i Norge og på flere arrangementer under Bjørnsonfestivalen denne uka er ikke utløst av dikteren, dramatikeren og politikeren Bjørnstjerne Bjørnson.

- Jeg kjenner til navnet og hans plass i norsk historie, men det er så mange forfattere jeg har hørt navnet på, svarer Heaney. Besøket er en del av det hysteriet han har vært utsatt for siden utdelingen av Nobelprisen i Stockholm.

- Nobel er et av de få magiske begrepene som fortsatt eksisterer i en verden der alt er blitt så vanlig og hverdagslig. Prisen betød enormt mye for meg, både økonomisk og i hverdagen. Det ble en voldsom mengde korrespondanse å besvare, hvilket førte til at jeg kjøpte et hus på landet hvor jeg kan gjemme meg bort, og at jeg har ansatt en sekretær som jobber for meg to ganger i uka. Jeg antar at en Nobel-tildeling til en norsk dikter i dag ville medført det samme: Forespørsler om å opptre på bokmesser, i reklamer, litterære klubber, veldedighet, på åpninger av kjøpesentre og fotballstadioner - kort sagt overalt.

- Har prisen påvirket skrivingen din?

- Nå var jeg så heldig at jeg hadde en samling klar som ble utgitt våren 1996, et halvt år etter, så det kan jeg ikke svare presis på. Rent psykisk var det viktig å ha den boka, og etter utdelingen har jeg tillatt meg selv å vise meg som artikkelskribent igjen. Hvordan det går nå, får vi se.

- I flere artikler står det at du samler like mange folk til opplesninger som en rockstjerne gjør. Du tok ikke helt av?

- Jeg var så heldig at jeg hadde to gode venner som hadde fått Nobelprisen tidligere. Joseph Brodsky (1987) og Derek Walcott (1992) ga meg begge gode råd. De forberedte meg på oppstusset som kunne komme, men jeg hadde ikke ventet at det kom. Jeg brukte «makten» den prisen ga meg til å takke nei til nesten alt, forteller Seamus Heaney vennlig. Stemmen begynner å svikte mot slutten av samtalen. NRK TV venter på et intervju. Siden er det radioen og et dybdedykk med Eva Bratholm. Seamus Heaney tvinger seg opp av sofaen, og hvisker farvel.