Hedda Kise

Barndomshjemmet var TV-fritt område til hun var 12 år. Nå er morgenvert Hedda Kise både TV-slave og TV 2-ansatt. Hun er også «i seng med fienden» når hun i sommer gifter seg med en NRK-medarbeider. Den skal tidlig opp som skal finne maken.

-Hvor ofte forbanner du jobben?

-Det gjør jeg aldri. Jeg er spill våken når jeg står opp og gleder meg til å jobbe.

Det er så man har vondt for å tro det. Klokka 03.45 ringer vekkerklokka hjemme hos Hedda, «God Morgen, Norge» er to timer og tre kvarter unna. Mange kunne uttrykt meget ufine synspunkter ved å ha blitt ønsket velkommen til ny dag på dette tidspunktet. Ikke Hedda.

-Det rare er at da jeg jobbet i 08-vakt ved NRK Telemark, måtte jeg be om å få komme en time senere på grunn av at jeg var så trøtt. Det er mye verre å stå opp klokka sju om morgenen enn kvart på fire.

DET SIES AT HEDDA KISE

er ekstremt distré, og overgås kun av morgenkollega Øyvind Mund.

-Folk misforstår. Jeg er ikke distré, men uhyre konsentrert. Hvis jeg for eksempel ser på TV hører jeg absolutt ikke om noen skulle snakke til meg. Og jeg vet for eksempel ikke hvilken bil jeg har. Men jeg vet hvor jeg skal gå for å få hjelp om noe skulle gå galt med den. Og jeg vet at den er hvit.

Men noen historier må høre til surrehue-kategorien. For eksempel da hun skulle fra Skien til Oslo for å gjøre et radiointervju. Etter å ha kjørt strekningen oppdaget hun at opptaksutstyret var glemt og måtte låne hos NRK Dagsnytt. Da hun senere skulle hente sin parkerte bil i Ibsen-huset fant hun den ikke. Etter lang tids leting ga hun opp og fikk vakta til å finne bilen for seg.

-Heldigvis har jeg fått meg en systematisk kjæreste som kan oppdra meg. Til gjengjeld forsøker jeg å lære folk å slappe av. «Gjort er gjort, skjedd er skjedd og sagt er sagt», er et av livsmottoene jeg har arvet fra min mor. Det nytter ikke å dvele altfor mye med ting som har skjedd. Jeg sier ikke at jeg ikke er nøye med det jeg gjør, bare at man må komme seg videre.

-ET STORT SIDESPOR:

Du er fra Skien. Har du kanskje vært kjæreste med sambygding Bård Tufte Johansen?

-Nei, det har jeg ikke. Men jeg må si at han og kompisen Lars Fredriksen var de helt store for mange jenter i Skien. De var i Betanien menighet, og for å si det slik; mange av mine venninner begynte der etterhvert.

Tilbake på sporet kan vi som første publikasjon opplyse at Hedda Kise skal gifte seg i sommer. Mannen med vinnerloddet er Lars Kittelsen og jobber i «Redaksjon 21» i NRK. Så vet vi det.

De flotte krøllene fikk Hedda Kise forresten da hun var 12 år. Plutselig. Akkurat som faren fikk det da han var 12 år.

-Du bruker kanskje lang tid på håret? (Her antyder fotografen fem timer hos Adam & Eva).

-Hva? Nei, nei, nei, sier Hedda og ler hjertelig.

-Håret er slik det.

ETTER DETTE TURBULENTE AVSNITTET

er det kanskje på sin plass å gå tilbake i tid. Kanskje 1890. Da skrev Ibsen «Hedda Gabler». Det er feil å si at vår Hedda er et barn av Ibsen, og ikke var dikteren i hennes pensum verken på ungdomsskole eller i videregående. Men under tida som utvekslingsstudent i USA kom oppvåkningen.

-På skolen var det oppsetning av både «Et dukkehjem» og «Vildanden», og jeg var skamfull for at jeg ikke kjente verkene. Jeg fikk foreldrene mine til å sende meg Ibsen komplett i posten, og jeg leste alt på to uker. Mamma og pappa er forresten blitt skikkelig Ibsen-fantaster de siste ti åra. I sølvbryllupet deres i fjor inneholdt alle talene Ibsen-sitater. Bortsett fra i talen til broren min. Han gjorde et poeng av at han ikke tok med Ibsen-sitater.

-«Hedda Gabler» er fortsatt favorittstykket. Hun som ikke fikk være seg selv nok. «Du skal ikke sette en ørn i bur», sier Ibsen om Hedda. Det er et fabelaktig stykke som jeg har sett mange ganger. Men størst var det å se oppsetningen på Nationaltheatret for tre år siden med Kjersti Holmen.

MENS DET GAMLE TEATER NU SLITER

med publikumsoppslutningen, er tilfellet motsatt for «God Morgen, Norge». Nærmere 400 000 seere er innom i løpet av morgentimene hver dag. Hedda selv er for øvrig registrert på mange av seer-statistikkene på de forskjellige kanalene.

-Jeg innrømmer det og står åpent fram. Jeg er TV-slave. Nordmenn vil jo helst ikke innrømme dette, men jeg ser på nyheter, debattprogrammer og såpeserier. Jeg er veldig svak for «Heartbreak High» som går på TVø2 mens jeg tar av meg TV-sminken hjemme etter endt sending.

Hedda lurer på om det kan være en «hevn» over foreldrene som av prinsipielle grunner ikke ønsket TV i hjemmet.

-Da jeg var 12 krevde læreren at vi måtte skaffe oss et. Det var så mange referanser jeg gikk glipp av i undervisningen.

-Du jobbet tidligere i NRK. Hvordan merket du best overgangen til en kommersiell kanal?

-Nettopp det at den er kommersiell. Reklamepausene er jo der og minner oss på det. Men forskjellen er ikke så stor.

-Morgen-TV er ennå nokså unorsk. Føler du at programlederjobben har et slags B-stempel?

-Jeg opplever det ikke slik. I følge undersøkelser var 1,1 million nordmenn innom sendingene våre i fjor. Og jeg blir stoppet 7-8 ganger av folk hver dag på vei hjem fra jobben.

Her om dagen kom en meget eldre, krokrygget herre gående mot morgenverten i Torggata. Plutselig får han øye på Hedda, retter seg rakt opp og roper med sine skrøpelige lungers kraft: «HA-HA-HA-HA. ER DU VIRKELIG SÅ LITA? HA-HA-HA-HA». Og gikk videre.

-Det var en litt spesiell opplevelse. Folk stoppet opp for å se hva dette var.

-DU ER UNG, PEN, BLID OG PÅ

TV-skjermen hver dag. Dette må da føre med seg tilbud av ulike slag?

-Ja.

-Ja?

-Jeg har ikke så lyst til å snakke om det.

-Hvorfor vil du ikke snakke om det?

-Jeg føler at dette handler om andre mennesker enn meg. Men de aller fleste av henvendelsene er hyggelige.

-Mange reklameoppdrag?

-Det også. Men det skal mye til for at jeg stiller opp. Altså ikke mye penger, men det er journalist jeg er.

Et yrkesvalg Hedda Kise gjorde allerede som 15-åring. Da begynte hun som frilanser i avisa Varden.

-Jeg kommer fra en politikerfamilie med Venstre-, Høyre- og Fremskrittsparti-folk. Men for meg var det aldri aktuelt å satse på politikk. Men kanskje lærte jeg journalistisk nysgjerrighet gjennom alle diskusjonene hjemme.

DET ER SOM KJENT DEILIG

å være norsk i Danmark. Hedda kan i tillegg tillate seg å være dansk i Danmark. Hennes far er den EU-skyldige.

-Vi bodde der til jeg var seks år. I 1993 reiste jeg tilbake for å studere i København, og for å finne tilbake til mine røtter. Jeg fant fort ut at jeg var veldig norsk. Det er faktisk store forskjeller mellom dansker og nordmenn. Og for meg som jobbet i media ble det vanskelig med aksenten. Selv om jeg snakket dansk.

Så det ble Norge igjen. Som de aller fleste av oss, vet også Hedda Kise lite om framtida. Men TV blir det helt sikkert, og ganske sikkert «God Morgen, Norge» videre til høsten.

-Tanken på å holde på med det samme i 25 år framover skremmer meg. Vi får se hva som dukker opp.