Hedda på frifot

Intrikat roman om roller og Identitetsutprøvninger, til tider vel mystifiserende og kokett

Grete Kleppen debuterte i fjor med den intrikate metaromanen «Ada». Her forholdt hun seg lekende-ironisk til forestillingen om livet som tekst eller fortelling. Som seg hør og bør flommet boka over av intertekstuelle referanser. Det er ikke blitt færre i oppfølgeren «H».

Kleppen alluderer flittig til så vel norske som utenlandske klassikere. I så måte er boka et sant funn for skarpe litterater som kan få tida til å gå med å etterprøve sine kunnskaper samtidig. Den viktigste interteksten er «Hedda Gabler», begrunnet bl.a. i at nettopp Hedda har vært glansrollen til den anonyme eksskuespillerinnen H, som er romanens hovedperson.

Identiteter

«H» likner et intellektuelt puslespill eller et litterært speilkabinett der personer, gjenstander og motiver speiler seg i hverandre.

Det er en bok om rolle og identitet, en bok der personene kjemper innbyrdes, ikke bare om å vinne innflytelse over hverandres liv, men også om hvem som skal stå for regien i de spillene som utfoldes. Det er en bok om forførelse og forkledningskunst, om å iføre seg Den annens tøy for å avsløre, provosere eller oppnå makt over Den annen, eller sitt eget liv, men også for å utfordre fastlagte identiteter, ikke minst kjønnsidentiteter, slik Hedda, Generalens datter, også gjør.

I det ytre er den formet som en beretning om en reise i Europa der vi som lesere tjener som reisefølge for H, som legger sitt gamle liv bak seg med de alvorligste forsetter om aldri å vende tilbake - the voyage out, som reisen kalles i en dialog med den amerikanske «fiksjonsproffen» Diana, en av de mange merkverdige typene H møter på sin vei.

Dunkelt

Vi følger H på danskebåten, på autobahn ned gjennom Nord-Tyskland til et par småbyer i Normandie og fram til det endelige reisemålet, Paris.

Med seg på reisen har hun ikke stort annet enn en lighter av gull med bokstaven H inngravert (en viktig gjennomgående symbolgjenstand) og en «korrespondansekoffert» der hun oppbevarer, sirlig ordnet med sløyfe omkring, en rekke brev fra personer hun på ett unntak nær aldri har møtt, men som hun nå har satt seg fore å besøke.

Møtene med disse danner den episke grunnstammen i «H». De arter seg noe annerledes enn H har forventet. H er reist av sted for å overta regien med sitt eget livs spill. Men her har hun gjort opp regning uten vert. En person som har umiskjennelige trekk til felles med assessor Brack følger henne som en skygge.

Hvem som trekker det lengste strået, skal forbli usagt. Såpass skal imidlertid sies, at den samme dunkle belysningen hviler over H i sluttscenen som da vi ble introdusert for henne.

Spørsmålstegn

«H» er en roman som dyrker mystifikasjonens kunst - både på det tematiske planet og gjennom den diskursen som personene er vevet av og inn i. I så måte er den i sitt grunnmønster sterkt beslektet med Hamsuns «Mysterier».

Personlig likte jeg «Ada» bedre. Der var grepet fastere, og grunnideen sto klarere fram. Her synes jeg det blir for mange formålsløse vandringer i bygater og «smarte» kaféscener som får karakter av mondent fyll mellom den lett koketterende leken med litterære figurer.

Men, bevares: «H» er en intelligent utklekket litterær rebus og H (og Grete Kleppen) et stimulerende reisefølge, slik at man er villig til å bære over med at man etter endt lesning sitter igjen som et levende spørsmålstegn.