SVART MAGI: Dina har ikke bare evnen til å se om folk skjuler en skam, hun har også arvet andre overnaturlige egenskaper i denne danske fantasy-filmen. Vis mer

Anmeldelse: «Skammerens datter 2 – Slangens gave»

Hederlig dansk fantasy

Lite for Jakob Oftebro å skamme seg over.

«Skammerens datter 2 – Slangens gave»

4 1 6

Fantasy

Regi:

Ask Hasselbalch

Skuespillere:

Rebecca E. Sattrup, Jakob Oftebro, Agnes Kittelsen, Dejan Cucik

Premieredato:

15. mars 2019

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Skammerens datter 2 – Slangens gave»

«Nordisk alternativ i fantasy-sjangeren.»
Se alle anmeldelser

FILM: Det er ikke lett å konkurrere med påkostede amerikanske fantasy-filmer. Det danske prosjektet «Skammerens datter», basert på Lene Kaaberbøls bokserie for ungdom, gjør et hederlig forsøk. Nå er film nummer to klar; «Skammerens datter 2 – Slangens gave».

Gode hekser

I likhet med den første filmen fra 2015 handler det om Dina (Rebecca Emilie Sattrup) og moren Melussina (før Maria Bonnevie, nå Agnes Kittelsen) som er «skammere». Det betyr at de kan se i folks øyne om de har noe å skjule, noe å skamme seg over. De betraktes som hekser i dette «Game of Thrones»-liknende universet.

Sjøorm

De er på flukt fra den onde fyrst Drakan og hans enda frykteligere mor Dame Lizea som har tatt Dunarks tronarving Nicodemus (Jakob Oftebro) og Dinas bror Davin til fange på Sagisborg, et mørkt og nifst slott omkranset av en sjø hvor en diger sjøorm herjer.

Svart magi

Til å befri fangene tilbys Dina hjelp av svartekunstneren Sezuan (Dejan Cukic), som påstår at han er hennes far. Dina er med andre ord arvelig belastet med to sett overnaturlige egenskaper; morens skammerblikk og farens svarte magi. Dina betakker seg først for farens bidrag, som han kaller slangens gave, og som innebærer at han kan manipulere folks oppfatning av virkeligheten. Begge deler skal komme godt med i kampen for å redde de gode fra de onde, må vite.

Platt dialog

Filmen er flott fotografert, scenografien er mystisk og eksotisk og den CG-animerte sjøormen er akkurat så fryktinngytende som fantasy-sjangeren krever. Men manuset virker lite gjennomarbeidet og dialogene er merkelig platte og moderne, av typen «Der er pissemange brennesler her». Når far og datter kjøpslår om hjelp til å innta Sagisborg, høres det mest ut som en krangel om skilte fedres samværsrett.

Jakob Oftebro spiller bra som frustrert tronarving. Han danske uttale er av forståelige årsaker bedre enn Agnes Kittelsens. Men danskene skal ha ros for at de langt på vei lykkes i å skape et nordisk alternativ innenfor sjangeren.

.