Hederlige tekster

Linde Hagerup (ja, hun tilhører «familien») imponerer med sin litterære selvsikkerhet når hun debuterer med en uanselig liten bok om et par som både elsker og hater hverandre.

For Hagerups stramt komponerte korttekster er et insisterende eksempel på hvor «mager» en bok kan være - og likevel kunne forsvare seg selv. Men da ikke på grunn av innholdet. For det grenser til det dumdristige å skrive noen titalls korttekster som handler om et par som har problemer med å kommunisere og da til alt overmål sett gjennom «hennes» blikk. Det er både sårhet og kjærlighet i hennes forhold til mannen som er vanskelig slik alle menn er vanskelige. Heller ikke «handlingen» er spektakulær, det mest dramatiske er at han drikker seg full en gang - og at hunden blir påkjørt.

Distanse

Men tekstene er likevel blottet for føleri eller sentimentaliteter. For Hagerup har en særegen stemme, en distansert sløvhet, eller søvngjengeraktighet som gir en viss distanse - og da uten at forfatteren skjuler seg bak en forslitt ironi. Samtidig gir presensformen tekstene en tilstedeværende og «luftig» varhet som fungerer. Hun har rg en evne til å hverdagsliggjøre en original og sanselig bruk av verb: «lukter hverdagens irritasjon.» Her er rg paradokser som overrasker: «Jeg er den som går syv skritt bak i en søvnig bestandig rytme, for han stopper ikke opp, og jeg venter ikke.» Hagerup har også et eget blikk, eller en billedlig iakttakelsesevne som overbeviser. «Turisten i de fattiges kvarter som sier - Jeg har opplevd alt.»

Variert

Men her er blødmer som skjemmer den stramme komposisjonen: Som den nesten pinlig aforistiske «Fri er jeg bare når du holder meg helt fast.» Eller bilder som blir noe gymnasiale «Utenfor roper natten på deg. Gå».

«Og det skal vare så lenge» slår deg med andre ord ikke akkurat ut, men debutanten Linde Hagerup har heller ingenting å skamme seg over med disse hederlige korttekstene. Og hun har utvilsomt mer på lager.