NØKKELPERSON: Hans Wilhelm Longva, her med Yassir Arafat, var diplomaten som åpnet for at den norske kanalen som førte til Oslo-avtalen, ble etablert. 

Foto: PRIVAT
NØKKELPERSON: Hans Wilhelm Longva, her med Yassir Arafat, var diplomaten som åpnet for at den norske kanalen som førte til Oslo-avtalen, ble etablert. Foto: PRIVATVis mer

Hedersdiplomaten

Hans Wilhelm Longva, en av Norges mest framtredende diplomater, døde lørdag kveld etter en periode med sykdom, 71 år gammel.

Kommentar

-Han fikk utrettet det han ville i livet, sa en bekjent av meg forleden da det gikk mot slutten.

SOM UD-MANN  var han blant annet ambassadør, sjef for rettsavdelingen og spesialrådgiver. Noe av det siste han gjorde før han for en tid siden gikk av med pensjon, var å spille en sentral rolle i opprettelsen av maritime grenser utenfor land i det vestlige og østlige Afrika.

MEN FOR MANGE av av oss som kjente ham, er det hans innsats i Midtøsten han vil bli minnet mest for. Det var han som åpnet for at den norske kanalen som førte til Oslo-avtalen ble etablert. Allerede på midten av 1970-tallet fikk han i oppdrag av daværende utenriksminister Knut Frydenlund å opprette uformelle forbindelser med PLO, noe som blant annet førte til at han kom i nær kontakt med PLO-leder Yassir Arafat. Da Longva ble forsøkt kidnappet i Beirut og klarte å rømme, hardt skadd, besøkte Arafat den norske diplomaten på et av byens sykehus. Bildet av dette besøket ble offentliggjort og blant annet slått stort opp i den israelske avisa The Jerusalem Post — for å slå fast hvor forferdelig denne Longva var. For på den tida var det ikke populært, heller ikke blant nordmenn flest, å ha samkvem med palestinske ledere. Longva gjorde imidlertid jobben han var satt til, og den gjorde han så godt at det var han som sørget for at Terje Rød-Larsen fikk besøke Yassir Arafat i Tunis i desember 1992, et avgjørende møte for at de hemmelige fredssamtalene i Norge kom i gang.

Men dermed var den epoken slutt for superdiplomatens vedkommende. Andre tok over, og mange synes det er merkelig at Longva, som UDs fremste arabist, helt fram til sin død aldri ble konsultert i forbindelse med Oslo-avtalen.

SELV OM LONGVA ikke var populær i proisraelske kretser, spilte han en avgjørende rolle i norske myndigheters såkalte jødebo-oppgjør på siste halvdel av 1990-tallet. Da fikk han også stor respekt i jødiske kretser i Norge. Respekt hadde han også blant norske FN-soldater i Libanon. Han ble sendt til Beirut fra Kairo i forbindelse med at den norske UNIFIL-styrken ble sendt ned i 1978 og jobbet dag og natt for å få alle garantier og biter på plass.

LONGVA VAR blant annet ambassadør i Kuwait, Tyrkia og Syria. Som diplomat jobbet han fra tidlig morgen til langt på kveld. Og det var aldri nei i hans munn når man som Midtøsten-journalist ønsket en bakgrunnssamtale. Han kunne fôre oss med viktige opplysninger og gode analyser, men gikk aldri på akkord med det UD mener diplomater skal utvise av diskresjon og tilbakeholdenhet. Alltid blid og klar for en peppersteik — om anledningen bød seg. Og alltid i godt humør. Han var kjent for sin magedans og fikk store klappsalver når han på oppfordring entret scenen ved uformelle anledninger.

Hans Wilhelm Longva var i sannhet en utradisjonell diplomat.