Hederspensjon til Berkov!

EN GOD ting ved å være pensjonist er at en ikke behøver å ytre meninger offentlig om alt mulig. En kan bli inspirert til å forme ut fnysende innlegg og deretter legge dem bort og se om noen fornuftige yngre mener det samme eller noen dumme mener det motsatte. Når jeg likevel krabber ned fra hornet for første gang, er det fordi jeg ikke orker å tie stille over at min gamle kollega og venn Valerij Berkov skulle miste muligheten til å bo i sin lovlig kjøpte leilighet på Romsås fordi han, blant annet på grunn av helsetrøbbel, var for sent ute med å søke om ny oppholds- og bosettingstillatelse. Det er lite rom for skjønn, melder UDI. Slik er byråkratiet. Det er ikke første gang Berkov møter byråkrati, verken i Norge eller det tidligere Sovjet. Da han gikk av som professor II på Blindern, viste det seg at han hadde vært ansatt noen måneder for kort til å få pensjon her. Det var så visst ikke hans skyld, men han slapp ikke ut av Samveldet i noen lengre tid før tøværet, og de par gangene det likevel skjedde, satt familien igjen som gisler for en rask gjenforening. Et tidlig møte med sovjetisk byråkrati opplevde han da faren, en framtredende litteraturforsker, ble arrestert og dømt til døden som tysk spion før krigen. Det var jo en nokså vanlig skjebne for intellektuelle. Imidlertid ble det gjort to feil. Man hadde ikke undersøkt hvordan det lå an med kvoten for tyske spioner det året; det viste seg at den var oppfylt, så Berkov senior ble arrestert og dømt om igjen som østerriksk spion. Der var det plass.

HVIS NOEN tror dette er løgn og forbannet dikt, så si endelig fra, så skal jeg krabbe ned en gang til og fortelle historien om Estlands mest berømte oversetter av norsk litteratur, Henrik Seppik, og kona Erika. Den andre feilen sovjetstaten gjorde, sikkert sjeldnere, var at Berija rent uforståelig kom til å undertegne et benådningspapir. Dette forandret likevel ikke det faktum at Valerij var sønn av statsfiende, så han var ikke avhengig av å ta ut den berømte sølvskjea, men derimot med talent og en udrepelig energi å tilegne seg ekspertkompetanse i samtlige germanske språk fra nederlandsk til islandsk. Gjennom to generasjoner har han så levert en innsats for norsk språk og litteratur i to land som det ikke fins noe nålevende sidestykke til. I Kafka-liknende byråkratiske eiendommeligheter kommer jo ikke vårt UDI opp mot det sovjetiske, men det hender at en får lyst til å gi dem anerkjennelse for gode forsøk. Nå gjenstår det å se hvordan dette ender. Det Valerij Berkov fortjener, er ikke norsk papirjus, men en hederspensjon fra det norske Stortinget.