Hedvig som slapstickteater

Fem kvarters klovnestykke, hvor spesielt Helle Haugen briljerer med kvikk pantomime og ellevill mimikk.

«Vildanden» blir aldri hva den var etter Nola Raes burleske pantomimeversjon av Ibsen på Centralteatret. Sett røde neser på Hedvig, Hjalmar Ekdal & Co., barber «Vildanden» inn til skinnet, fortell kjernehistorien ved hjelp av klovnestreker, slapstick, melodrama, pantomime, dokkespill og dans, og du er noe i nærheten av den britiske regissøren Nola Rae og Centralteatrets halloi med Henrik.

Svømmeføtter

Det begynner med Geir Børresens innpåslitne villand som labber inn på kjempegule svømmeføtter, før ensemblet på sju gir deg Ibsens skikkelser som du aldri har sett dem før. Gregers (Helen Vikstvedt) er blitt skummel skrekkfilmskurk, gamle Ekdal (Hans Rønningen) tomatrød fyllik, grosserer Werle (Helle Haugen) gammel gris og Gina Ekdal (Bentine Holm) en liten frue med luddertrekk. Her er personenes mest usympatiske sider trukket fram og hengt ut. Og den eneste av dem som har en replikk på mer enn to ord, er Gard Øyens slitne kelner.

Femhodet troll

Dette er Ibsen slik en klovn ser det. Grensene for Nola Raes fantasi slutter i hvert fall ikke ved Ibsenfestivalen.

Her dukker Ibsen selv opp som et femhodet troll og Hjalmars oppfinnelse blåser nær hodet av Gregers. Opptrinnene er kostelige og herlig burleske, men noen blir også tværet vel mye ut. Som helhet har ikke oppsetningen fått den stramme rytmen, tempoet og timingen den burde hatt.

Kveldens overdådigste er Helle Haugen som Hedvig, med vanvittig mimikk, briljant komikk og ustanselig suttende på en monstersmokk. Sluttscenen skal selvsagt ikke røpes her, men la meg si det slik: Du har ikke sett maken til slakt i langsom kino siden «Once Upon a Time in America».