Heerup har fått sitt hus

RØDOVRE (Dagbladet): Henry Heerup (1907- 93) var en av Danmarks mest folkekjære kunstnere, og det kunne man se av de skarer som strømmet til helgas åpning av museet som nå bærer hans navn.

Det kunne virke som en ekstra heder til Heerup at så mange hadde kommet pr. sykkel i vinterkulda, for selv nyttet han tohjulingen året rundt på sin daglige ferd fra hjemmet i Vanløse til utendørsatelieret i Rødovre sørvest for København.

  • Like umiskjennelig var hans plommerøde alpelue som pryder selvportrettet på plakaten, og som han også bar på Venezia-biennalens vernissagemiddag i 1972 da Dagbladets utsendte ble hjertelig plassert ved danskenes sjenerøse bord på Paganelli. Etter som Heerup ikke hadde en av sine mange fløyter for hånda, brukte han parmesanskåla som spilledåse og slo an tonen i en uforglemmelig performance. Et av musikkelskerens grafiske hovedverker er for øvrig et overdådig linosnitt i storformat, som hyller Mozarts fantasi og henger i museet.
  • Heerup fikk en klassisk akademiutdanning under den formstrenge Ejnar Nielsen, men det var turen til den 1100 år gamle Jellingesteinen på Jylland som ble hans egentlige dannelsesreise som billedkunstner. Vikingornamentikkens djerve slyngninger åpnet for nye visuelle spor og penset ham seinere inn i samarbeid med modernisten Asger Jorn om tidsskriftet «Helhesten» og den internasjonale COBRA-gruppas eksperimentelle eventyr på tampen av 1940-åra.
  • Heerup hadde en Askeladd-interesse for avlagte ting, og i Danmark er begrepet «Skraldeskulptur»(«Søppelskulptur») identisk med hans signatur.

Lenge før 80-åras bølge av gjenbruk og resirkulering monterte han de merkeligste funn - som ofte dukket opp under sykkelturene - til fantasieggende figurer. En bulkete hjulkapsel og kasserte kamerahus blir billedskapende elementer i «Fotografen», og Heerup skilte ikke på skrap og stas. «Ingen Snobberi Hverken Op eller Ned» var hans estetiske prinsipp.

  • Ikke merkelig at H.C. Andersen sto som et ideal for ham, og flere trykk - blant annet av dikterens profil intimt forbundet med sin muse - vitner om et fabulerende slektskap. Når Heerup lager sin kjærlighetsscene i en tresko, er det som om han forteller et eventyr. «Hjertets heraldikk» skrev en avdød svensk kollega så riktig om Heerups bilder, men kunstnerens valg av våpenskjold var en nedsnødd sykkel malt på et gammelt serveringsbrett.