Heftig destruksjon på Mars

Artig rivningsarbeid i «Red Faction: Guerilla».

|||DET ER NOEN spill som får det til.

Her om natta var klokka nærmere fem, og jeg visste at jeg måtte opp tidlig dagen etter. Jeg satt og spilte «Red Faction: Guerilla», og befant meg i et område der jeg strengt tatt hadde gjort alt spillet hadde bedt meg om å gjøre.

Men igjen i den forlatte fiendebasen sto en høyreist mur og irriterte meg. Den måtte jevnes med jorda før jeg kunne krype til køys, seint eller ei. Og det måtte gjøres for hånd, med slegge.

DESTRUKSJON ER som du kanskje skjønner, en viktig del av det nyeste «Red Faction»-spillet, som atter en gang utspiller seg på den røde planeten Mars - nå med kunstig atmosfære.

Du spiller Alec Mason, en minearbeider som drar til Mars for å jobbe sammen med broren. Ved ankomst får brødrene et bryskt møte med den maktsyke politistyrken Earth Defence Force, som dreper broren foran øynene til Alec.

En grei måte å tvinge Alec inn i motstandsbevegelsen på, det der.

DERMED KOMMER dine rivningsevner til god nytte når EDFs bygninger (og deres mannskap) må fjernes fra Mars' overflate.

Til å begynne med kommer du et stykke på vei bare med den trofaste gamle slegga di og noen fjernstyrte eksplosiver, men etter hvert får du atskillig sterkere og tøffere skyts - blant annet heftig nanoteknologi og noen nådeløse mech-rivningsroboter.

Jeg har aldri revet et hus på ordentlig, men skjønner prinsippet: Fjerner du bærepunktene, ramler brakka sammen. Med den såpass troverdige fysikkmotoren i «Red Faction: Guerilla» må du grundig til verks for å gruse de største husene, og destruksjonsgleden synes aldri å gi seg.

STEMNINGEN I spillet er upåklagelig. Du får følelsen av å være på en nykolonialisert planet, der arbeiderne mest av alt er opptatt av å komme seg fram og tilbake til arbeidet.

Der du kjører gjennom landskaper fylt med steinformasjoner og rød sand, går tankene lett til Schwarzenegger-filmen «Total Recall» og «Mad Max».

Av en eller annen grunn går det helt greit at de røde ørkenomgivelsene er litt like overalt, det får man tross alt ikke gjort så mye med når spillet foregår på den røde planeten.

MEN SÅ SLÅR actionsekvensene til, og tankene blir brått dratt over til sandkasseserier i «Grand Theft Auto»-leia. Mars er inndelt i en rekke territorier, og i hver av disse må du drive EDFs styrker ned til et minimum før du endelig kan frigjøre regionen.

Dette foregår hovedsaklig ved at du gradvis ødelegger EDF-basene, noe som innbyr til heftige slåsskamper der du ikke alltid er garantert å klare deg ettersom motstanden er tøff.

Heldigvis får du hjelp av andre geriljasoldater dersom du ved å gjennomføre andre sabotasjeoppdrag har økt moralen i området.

STRØDD RUNDT på brettene er en rekke småoppdrag i tillegg til de som driver historien framover, og disse er av såpass variert karakter at du får lyst til å gjennomføre dem alle - i tillegg til den vilkårlige destruksjonen, selvfølgelig.

Flerspillerdelen er en ganske kaotisk affære - på en svært bra måte. Tenk deg opptil 16 rivingsarbeidere som går bananas med høyteknologiske våpen og ryggsekker som lar dem alt fra å fly til å bli usynlig, det er like moro som det høres ut som.

Vil du bare drive med hektisk rivningsarbeid med kompiser hjemme i stua tillater også «Wrecking Crew»-modusen dette. Her skal dere gjøre så stor skade som mulig med begrenset tilgang på verktøy og våpen, noe du vil gjøre om og om igjen til det sitter som det skal.

TIL Å VÆRE EN ugjestmild planet, er det overraskende moro å henge - og sprenge - på Mars.

Voldelige frigjøringskamper pleier ikke å være spesielt hyggelige affærer, men når du har destruksjonen og teknologien på din side som her takker jeg gledelig ja.

Heftig destruksjon på Mars