Heftig historie

Undertittelen til «Hov» er «en kjærlighetshistorie fra middelalderen». Romanen svarer både til kjærligheten og middelalderen - og mer enn det.

Den spiller seg ut over et tidsrom på 56 år, fra 1272 til 1328, fra Magnus Lagabøters til Håkon V Magnussons tid. Ikke slik at rikshistorien blir noen hovedsak, vi finner den snarest i margen, som settargjerden i Tønsberg i 1277, der kirken ble sikret betydelig skattefrihet og viktige rettsprivilegier og at en av de fremste baronene, Audun Hugleikson, ble henrettet i Bergen like etter at Håkon ble konge.

Desto viktigere er gamle og ikke gravlagte motsetninger mellom bagler- og birkebeinerfamilier, for ikke å snakke om standhaftige hedenske innslag i kristen tro, hundreår etter at kristendommen skulle vært innført.

Ingrid

Og da er vi ved kjærlighetsparet Ingrid og Erik, knyttet til storgården Hov, som både tar vare på offerlunden og stavkirken. Ingrid er stormannsdatter, Erik gjetergutt og på vei til å bli prest. Allerede som 16-åringer lover de hverandre en slags troskap, og tar konsekvensene av det.

De opplever seg som Bendik og Årolilja. Påfallende er imidlertid både språkbruken - særlig hennes, og saftige samleiescener. Naturligvis kan forholdet på sikt ikke vare. Hun blir av en streng far med ambisjoner giftet bort til en annen lokal stormann. Erik gjør etterhånden karriere innenfor kleresiet og er lenge hirdprest. Det tar 21 år før de to møtes igjen, og uten forbløffelse opplever at følelsene ikke er visnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sølibatet

Mye er knyttet til ordene «åst» og «caritas», kjærlighet eller attrå mellom mennesker og Guds miskunn. Ingrid er langt fra uten sans for forholdet mellom Frøy og jotnedatteren Gerd. Om presteskapet, ibefattet Erik både som prestelærling og hirdprest, er det ifølge Eystein Eggens penn ikke overdrevet å si at sølibatet inntil videre ikke hører til de mest selvfølgelige katolske prestedyder.

I bakgrunnen spøker også skiftende fremmed innflytelse. En sak er de økonomiske hanseatiske interessene, baronene «som kan gjøre landet til en salgsbu for hanseatene». Den nye kongen fikk krav om at han måtte stå frem som Sankt Olavs sanne sønn og refse strengt alt det fæle stormennene hadde gjort mot erkebispen, ikke minst i lys av settargjerden. Én ting er intensjonene, en annen hvordan de følges opp, antakelig i dag som den gang.

Intens

Eystein Eggen har skrevet en intens bok om kjærlighet i norsk middelalder, av og til i knappeste laget, med store sprang i beretningen. Kanskje ville det ha hjulpet uforberedte lesere om han hadde gitt en, om aldri så rudimentær, historisk tidstavle, uten derfor å gå på akkord med drivet i beretningen.

Og man bør vel gjøre betatte lesere av norske middelalderromaner oppmerksomme på at vi befinner oss på nokså lang avstand fra enhver form for skjønnmaling, selv om den vakre avslutningen om lagnad og evig kjærlighet, enten det nå dreier seg om en sammenføyning av «åst» og «caritas» - eller om et innebygget budskap om at alder kanskje, men ikke nødvendigvis, mildner de heftigste stormer.

BRIKT JENSEN