Heftig krimflørt

Etter den interessante diktsamlingen «Persona» (1994) og den noe haltende romanen «Det ekstraordinære hjertet» (1995), viser Gerd Kvanvig med «Paradiset innskrevet» at hun har brukt de siste åra godt. Mer enn godt.

En kvinne, Eline, blir funnet død, og hennes beste venninne, Agnete Larsen, leter etter årsaken til hennes død. Et klassisk krimplot? Ja, men her er fortellingen underordnet et orkester av stemmer. Først etter at leseren er blitt ført fra Eline og Agnete, inn i andre kropper, andre skjebner, andre dødsfall, en reise i død på jakt etter livet, presenteres vi for løsningen. Og da er den for lengst overflødig.

Drap, vold, tomhet. Lukt, fryd, nytelse. I Oslo, Bergen og det norske bondelandet, London, Berkeley og det fiktive øyhelvete St. Cecilia. En tekst som er varm, rik, fortrolig og feminint sterk. For den lyriske styrken fra «Persona» er ført videre, ut i et gjenkjennelig univers, uten å miste sin kraft og uten å oppløse teksten som prosa. Språkets blikk er nært og samtidig fjernt, rommet varierer fra det lille til det store og farten er stor, nesten dumdristig. I rivende tankestrømmer, ofte lange setninger, fanges tilværelsens tyngde, personenes angst og deres trygghet opp og vises fram, før det bærer videre. Videre til neste krok, neste sjel, neste hull i livet, høyt og lavt. Mens leseren klynger seg til datoer, personnavn, stedsnavn, boktitler, musikktitler og enkle samtaler, små mellomrom av såkalt realitet, viser forfatteren oss menneskene, deler av dem. Ikke underliggjørende, ikke tydeliggjørende, men virkeliggjørende.

Men svakheter finnes. Teksten balanserer farlig nær en gammeldags, romantisk høystemthet og til tider sklir den over dit, over grensen til det søtladent dramatiske. Men bare i korte øyeblikk, før vi igjen kastes ut i livsdansen.

GJENNOMBRUDD: Gerd Kvanvig har skrevet en varm, rik, fortrolig og feminint sterk roman.