Heftig og parodisk

«Metallica - Through the Never» er to tredeler knallgod konsert og én tredel corny.

FILM: Jeg liker å trene til Metallica. Skrotten jogger fortere med «Ride the Lightning» hamrende mot tilårskomne trommehinner. Jeg gransker sjelden tekstene og har vel tenkt at James Hetfield kan ha sine indre demoner for seg selv, så lenge riffene sitter.

I «Through the Never» er det ikke like enkelt. Her må vi forholde oss til mye annet som Metallica ønsker å formidle. En del av det er lattervekkende, men som vanlig kommer det an på øynene som ser: En 15-åring omtaler sjelden noe som «pubertalt».

På tripp med Trip
I utgangspunktet var det manager Peter Mensch som hadde ideen om å lage en konsertfilm i IMAX-format. En god idé: nesten som konsert, bare med bedre lyd. Men selvsagt var ikke trommis Lars Ulrich fornøyd med dette. Dansken ønsket som vanlig å «dytte konvolutten» og ville kombinere konsertopptakene med en fortelling.

Sammen med regissør Nimród Antal («Predator») har de laget en gradvis mer surrealistisk historie som kutter opp den energisk dokumenterte konserten. En ung scenearbeider kalt Trip (Dane DeHann, best kjent fra «Chronicle») blir sendt ut i Vancouvers gater for å finne en lastebil som har gått tom for bensin. Byen er folketom, men Trip blir påkjørt og svever mellom liv og død. Plutselig er gatene fulle av maskerte demonstranter som slåss med politiet. Seinere løper de etter Trip, som heller bensin over seg og tenner på, før han blir banket opp. Han forfølges også av en rytter med gassmaske som kaster lasso etter folk og henger dem i lyktestolper.

Fyrverkeri
Disse fragmenterte marerittsnuttene er barmhjertig korte og filmen er hovedsakelig en dundrende god konsert fra den godt voksne kvartetten. Her er kjente og kjære klassikere fra både før og etter det kommersielle gjennombruddet med «The Black Album». Med 24 kameraer, en gigantisk statue og et høyteknologisk fyrverkeri på det Hetfield kaller «the swiss army knife of stages», er det lett å bli imponert.

Ingen ville være med å finansiere moroa, så bandet valgte å betale av egen lomme. Filmen er så langt en kinofiasko, mens dokumentaren om «One Direction» er en suksess. Au! Sad but true.