ETTERLYSER MOT: Norsk sakprosakritikk mangler temperatur, mener Åsa Linderborg. Her i paneldebatt med blant annet Knut Olav Åmås og Tore Rem.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
ETTERLYSER MOT: Norsk sakprosakritikk mangler temperatur, mener Åsa Linderborg. Her i paneldebatt med blant annet Knut Olav Åmås og Tore Rem. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Heftigere kritikk

Norsk sakprosa fortjener bedre og mer risikofylte anmeldelser.

||| Kulturredaktøren i svenske Aftonbladet, Åsa Linderborg, har gjestet Norge og sett nærmere på nivået på norske avisanmeldelser av sakprosa. Hun var invitert hit av Kritikerlaget, Prosa og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, og hadde på deres oppdrag lest gjennom 50 anmeldelser av nyere norske sakprosautgivelser, fra Hans Olav Lahlums «Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket» til Agnes Ravatns «Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå».

Linderborgs konklusjon er ikke nådig. Sakprosakritikken i Norge er søvnig, lunken, feig og engstelig, mener hun.

Norske anmeldere tar i for liten grad stilling til innholdet i bøkene. I stedet gir de temperamentsløse sammendrag der de er påpasselige med ikke å posisjonere seg.

Jeg mener Linderborg har fått et vel skjevt inntrykk av tilstanden i den norske kritikerstanden. Det finnes mange svært dyktige sakprosakritikere i Norge. Men likevel er hun inne på noe. Det er for mye forsiktig forbrukerveiledning og for få som våger å risikere noe. Det er altfor ofte at en anmelder nøyer seg med å beskrive ei bok som «kontroversiell», i stedet for å gå inn i kontroversen selv. «Man strider ikke på liv og død», som Linderborg sier det.

Det betyr ikke at det er ønskelig med et politisk anmelderkorps som langer ut i høylytt polemikk mot forfattere og meninger de ikke liker. Som skjønnlitteraturen må sakprosaen også vurderes etter faglige kvalitetskriterier. Men det er for mange kritikere som tror sakprosa skal anmeldes med opphøyet, redegjørende distanse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ta for eksempel «Født sånn eller blitt sånn?», boka Harald Eia og Ole Martin Ihle ga ut etter Hjernevask-serien sin i vår.

Mens en rekke anmeldere ikke strakk seg lenger enn til å gjengi hovedpoengene og understreke at det her dreide seg om en «omstridt» bok, skrev Trond Berg Eriksen i sin anmeldelse i Morgenbladet blant annet at «Forfatterne likner smågutter som sprayer hakekors på murveggen og løper sin vei.» Det er ingen tvil om hva som var mest leseverdig og skapte størst grunnlag for refleksjon.

Uredd stillingstaken er ikke ødeleggende for sakprosakritikken, den gjør tvert imot at kritikken gjør seg gjeldende i en større offentlig samtale. Svært få sakprosautgivelser i Norge får, naturlig nok, den typen oppmerksomhet Eia og Ihles bok fikk. Som oftest blir de døgnfluer som selger et sted mellom 500 og 1000 eksemplarer.

Slik er det faktisk ikke i Sverige. Der er markedet for debattbøker, essaysamlinger, antologier og så videre, mye større. Jeg er overbevist om at det delvis henger sammen med en skarpere kritikk, der innholdet tygges, tenkes gjennom og tilføres noe av anmeldere som tør å legge hodet på blokka.

Høyere kvalitet på kritikken skjerper også forlagene, som må jobbe lenger og bedre med bøkene før de går i trykken. Argumentene må slipes, retorikken må sitte. Dermed lever også bøkene lenger når de først kommer ut.

Alle har altså noe å tjene på at vi får tydeligere kritikerprofiler i Norge - avisleserne, bokleserne, forfatterne, forlagene, og ikke minst den norske samfunnsdebatten.