I Dagbladet 8. august hadde jeg en kronikk som var ment å skape nysgjerrighet på spørsmålet: Hva gjør terroren med muslimene i landet vårt? Hvordan påvirker terroren deres livskvalitet og samfunnstrygghet? Vi er opptatt av om vi tør gå på Øyafestivalen eller reise til Sharm-el-Sheik. For muslimene står det trolig mer på spill.

Det må være dypt krenkende å se mennesker «forkle» seg som Allah og Muhammed og begå terror i navnet til den Gud og profet som gir 1,2 milliarder mennesker på jorda verdighet, mening og framtidshåp. Vår reaksjon på terroren må også virke truende på muslimenes selvbilde og følelse av å høre til i den norske flokken. I fryktens tid bygger vi opp et fiendebilde av muslimene som gruppe. I økende grad blir de møtt med hån og mistenksomhet.

Mitt håp med kronikken var at vi bør møte mennesker med muslimsk tro med mer omsorg, mer velvilje og mer tillit, slik vi alltid har vist solidaritet med folk som kommer i vansker i landet vårt.

Straks stjeler Hege Storhaug (Dagbladet 9. og 10. august) og Fjordman (Dagbladet 9. august) debatten, og omgjør mitt ønske om folkeskikk til en slagmark mellom islam og Vesten.