«Nå slipper vi deg helt inn i hjertet av forlaget», skriver Cappelen Damm på sitt nye nettsted «Forlagsliv - Blogger fra Cappelen Damm-huset». Forlagshusene eier hele distribusjonsrekken, fra manus til bokhandel. Det eneste de ikke har kontroll på er kritikerne. Med bruk av sosiale medier prøver de seg på det, også.
NRK 2 kjørte 4. mai en spennende debatt om tung og lett litteratur. To dager senere går forleggeren på Norges største forlag, Anders Heger, i strupen på én kritisk kritiker - Dagbladets Cathrine Krøger - og tillegger henne holdninger og utsagn som i hvert fall ikke kom frem i debatten. Han når et stort nettverk med sitt personangrep. Teksten ligger nå på nettstedet der han er sjef, på Facebook og det tvitres kommentarer og tilrop fra kollegaer og venner. En salig blanding av offentlig og privat sfære hindrer en saklig debatt.
Etter et helt liv i offentlige medier er Anders Heger blitt et begrep i kulturlivet. Han er den eneste av forleggerne som er aktiv på alle digitale medier, har sin egen spalte i Dagsavisen og deltar i aktuelle debatter. Anders Heger har tyngde. Han vil gjerne ha debatt. Desto merkeligere er det at han bruker sitt første blogginnlegg på et karakterdrap av en anmelder som er opptatt av nettopp debatt og bøker.
«Hva skal man med en slik anmelder?» spør Heger i overskriften på sin blogg. Han mener ikke å ta et oppgjør med anmelderi som fokuserer på kjendiser, som går i flokk, eller noe annet spennende. Nei, på lanseringsdagen av bloggen han har kalt «Lavterskel» går han etter Cathrine Krøger. Hun skal tas.
Jøss, tenker jeg, hva er det med henne? Er det en slags replikk til Dagbladets Marie Kleve som i en kommentar tidligere i år spurte «Hva er vitsen med anmeldere når vi har twitrere og bloggere?»
Kleve stiller betimelig spørsmål ved en forlagsbransje som både tvitrer og blogger samtidig som de er redaktører og forleggere, som Anders Heger selv. De kan være venner og kollegaer, og anmeldere samtidig. Det er et spørsmål om mange bukker og havresekker, og først og fremst et spørsmål om troverdighet. Når forfatteren John Erik Riley sender ut 40 eksemplarer av sin bok til sitt Twitter-nettverk i forkant av lansering, er det et nettverk han også har som redaktør på Cappelen Damm. Det skapes en hype blant dem som i neste omgang skal anmelde boka for avisene. Boka de har fått i førjulsgave av sin twittervenn, som altså er forfatteren selv.
«Poenget er at både bloggere og anmeldere kan ha bindinger vi ikke vet om», skriver Kleve. Det er et meget godt poeng. Hvordan anmelder man en tvitrer? Signaturen «Bokdama» på Twitter, som er kjempebegeistret for bok x, er samtidig redaktør i Cappelen Damm. Leseren vet ikke om begeistringen for boka de skal kjøpe er betalt promotering eller genuin leserglede.
Det er forfatteren Rileys bok det handler om for Heger, også. Han trekker frem sin redaktørkollega, hvis siste roman ble elsket av Heger og andre, men slaktet av Cathrine Krøger. Heger kaller Krøgers anmeldelse en «parodi», og forteller at han sendte ut en humoristisk tekstmelding på, ja nettopp Twitter, om at hun antakeligvis ikke hadde lest den. Underforstått, siden hun hadde lest den så annerledes enn han og twittervennene gjorde det. Dumme Cathrine Krøger, liksom, som ikke skjønte det Heger og alle andre skjønte. Forlegger forsvarer profilert og skamrost kollega mot én enkelt kritiker. Hvorfor det? Forklaringen kommer i siste del av teksten. Cathrine Krøger har mislikt bøker før, viser det seg. Bøker på hans forlag. Nå skal hun få igjen. Er det dette som er å være «i hjertet av forlaget»?
Som forfatter blir jeg veldig glad når noen vil skape debatt om litteratur. Slik jeg ser det, var det akkurat det Krøger og kulturjournalist Agnes Moxnes fra NRK gjorde i Aktuelt på NRK 2. Anledningen var begrepet «chic lit», litteratur for unge, urbane kvinner på jakt etter drømmemannen. En litt utydelig sjanger, som grenser mot andre sjangre, blant annet kiosklitteratur, og representert ved boka «Luremus», utgitt på Cappelen Damm samme dag.
Ingen av de som snakket om «Luremus» hadde lest boka, men det var heller ikke tema for debatten. Forfatteren var til stede og leste et avsnitt høyt. Spørsmålet var om lette underholdningsbøker med en aggressiv markedsføring, er det de gir seg ut for å være. Eller er dette underholdende, men i grunnen ikke litterære, tekster som pakkes inn i hardcover for å se ut som det er noe det ikke er? Dette er en viktig diskusjon. Må alle bøker se ut som om de er ment å være vektige innlegg i en litterær diskurs?
«Til de dårlige - altså de uleste - hørte også åpenbart kveldens debutant», raser Heger videre på Cappelen Damms blogg. Åpenbart? Åpenbart ikke! Moxnes, Torp og Krøger overgår hverandre i forsikringer om at debutanten kan vise seg å være genial.
Forlagene satser på kiosklitteratur for å overleve. Ingen klandret forlagene for det, tvert imot tok de alle ansvar for at det har blitt slik. Absolutt ingen kritiserte debutanten, men alle var enige om at begrepet «chic lit» er litt vagt. At titler som «Frognerfitter», «Pornopung», og altså «Luremus» høres litt, vel, altså, seksualisert ut.
Ikke engang forfatteren hadde tenkt på «Luremus» som chic lit. Hun nikket mens hun forsikret at det hadde vært «en prosess» og at alle hadde vært «veldig positive», selv om hun har måttet jobbe «veldig, veldig mye». Fint. Verken Krøger eller andre uttalte seg «negativt om en litterær debutant i bastante ordelag», slik Heger skriver. Tvert imot. Heger skriver om Krøgers uttalelser som om han ikke har sett programmet han legger ut lenke til. Lenkene Heger legger ut som dokumentasjon, dokumenterer bare at Krøger er kritisk. Det er jobben hennes. Cathrine Krøger er spissformulert og kan være storkjeftig. Hun er en kritisk anmelder. Det er rollen hennes. Men hva er rollen til Heger?
Som forfatter på nettopp Cappelen Damm, leser jeg at forleggeren min mistenkeliggjør og desimerer en kritiker som er kritisk, fordi hun er uenig med ham og mange andre. Jeg sitter igjen med et stort ubehag. «Forlagsliv» presenterer Heger som «forlegger, forfatter, spaltist og generell pratmaker». Nå også kritikerkritiker.
Krøgers kritikk rammer «forleggeren». Han som må satse på kiosklitteratur, for det er det som selger. Forleggeren som har blitt tvitrer og blogger, kompis og redaktør - som bruker posisjon og nettverk til å frata én kritiker all troverdighet, uten en gang å dokumentere det.
Det er i mine øyne ikke lavterskel. Det er lavmål.
