Hegnars dovegger

NETTDEBATT: Hegnar Online er i vinden om dagen. Igjen. For professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet var begeret nådd forrige uke etter at rasistiske innlegg om tidligere statsråd Manuela Ramin-Osmundsen ble liggende ute på nettstedet uten at noen tok affære. Han anmeldte både eier av nettstedet, Trygve Hegnar, og ansvarlig redaktør Stein Ove Haugen til politiet for brudd på straffelovens rasismeparagraf. Sommeren 2007 vurderte jeg å gjøre det samme. Da var det ikke rasisme det gjaldt, men generelt god presseetikk og menneskeverd.

«Hvor prestisjefylt er det?» var tittelen på et innlegg på Hegnar Onlines debattsider, som inneholdt en nyhetsartikkel om en trafikkdrept ung kvinne i Australia. Et halvt døgn etter at et liv, min beste venninne, var revet bort, var debattanter i gang med å spekulere i årsaksforhold og pikante detaljer. Flere årsaker til ulykken ble foreslått: selvmord, narkotika, voldtekt. Det meste av dette med en humoristisk undertone. Noen konkluderte med at hun måtte skylde seg selv, mens andre vitset om at det er slikt man må forvente av nordmenn i utlandet. Mens familie og venner var i sjokk, gikk diskusjonen altså brennhet på nettet. Først tre dager senere frigjorde norske medier navnet på den omkomne. Dette ble imidlertid linket til med bilder fra australske aviser allerede ulykkesdagen i den nevnte debatten. Så før enkelte hadde rukket å få den fatale beskjeden her hjemme, var det altså mulig å lese om det gjennom sjikane på Hegnar Online. Hvor prestisjefylt er det?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det man ikke må glemme i iveren etter pikante detaljer og suspekt informasjon, er at det faktisk finnes noen som bryr seg om de personene som omtales. Min avdøde venninne var noens datter, noens kjæreste og noens søster. For oss som satt igjen var det ekstra belastende at hennes bortgang var kilde til intens spekulasjon og vitsing fra fullstendig utenforstående personer. For oss var det også totalt uforståelig og vondt at dette ble liggende på internett i mange dager. Hvor var sensuren? Hvor var den menneskelige forståelsen og omtanken for andre som helt ufortjent har havnet i en slik situasjon?

I min situasjon ble debattinnleggene slettet etter telefonsamtale med redaksjonen og mailkontakt med Stein Ove Haugen. Jeg fikk som forklaring at forumet var åpent, men at innleggene ble slettet så fort de ble oppdaget. Tilfeldigvis var visst det først etter at jeg tok kontakt. I vinter har det gått en debatt om ytringsfriheten på nettet og nettredaktørers ansvar. Konklusjonen er blitt at de fleste nettredaktører ønsker å holde nettdebatter så åpne som mulig innenfor det som er juridisk tillatt. Denne grensen har imidlertid vist seg å være langt vagere på nett enn i papiravisen. Jeg er for at det skal eksistere fora der samfunnets skyggesider kan debatteres i kontrollerte former. Det finnes likevel en grensegang for hva mennesker må tåle. I mange tilfeller vil personvernet stå mot ytringsfriheten. Hva skal da telle sterkest? Jeg har ikke et klart svar på dette, og det vil antakeligvis variere sterkt fra sak til sak. Slik jeg ser det stiller dette ekstra strenge krav til redaktørene. Trenger virkelig alt debatteres? Det er neppe av offentlig interesse hvorvidt en ung kvinne som blir kjørt i hjel, har blitt voldtatt eller var beruset. Det skal i hvert fall ikke gjøres til underholdning for utenforstående få timer etter det er skjedd. Hvor viktig var ytringsfriheten her i forhold til hensynet til ofre og pårørende?

Forhåpentligvis vil Hagtvets anmeldelse føre til at flere nettredaktører blir seg bevisst hvilket ansvar de faktisk burde ha når de lar innlegg bli publisert. Haugen mener Hagtvet heller burde fokusere på dem som skriver innleggene. Jeg er redd for at dette kan føre til ansvarsfraskrivelse. For å unngå at flere opplever det samme som jeg gjorde, håper jeg derfor at redaktørene kommer sterkere på banen.