«Hei damer, jeg vil ligge med dere alle sammen, wow, nice pupper der på tredje rad!»

Tore Renberg anmelder kveldens Robbie Williams-konsert for Dagbladet. Her er hans opplevelse av hva et slikt møte gjør med damene i byen hans.

 I NORGE: Robbie Williams spiller konsert i Stavanger i kveld. Forfatter Tore Renberg anmelder for Dagbladet. Foto: Pressebilde
I NORGE: Robbie Williams spiller konsert i Stavanger i kveld. Forfatter Tore Renberg anmelder for Dagbladet. Foto: PressebildeVis mer

• Les Tore Renbergs anmeldelse av Robbie Williams-konserten her.

Med nysgjerrighet observerte jeg stemningen i Stavanger ukene før Robbie kom til byen.
Damene fikk en rødfarge i kinnene, de gikk og dyttet i håret sitt, de var litt ukonsentrerte når de handlet på butikken. Dette var helt ulike damer, men nå steg det fram noe fellesmenneskelig — eller felleskvinnelig — i dem.

Noen av dem jobber i Skagenfondene, noen står på Mixen, noen av dem jobber for Statoil og noen jobber i psykiatrien. Men de har én ting felles: De skulle på Viking Stadion søndag 25. august.

Jeg fulgte nøye med. Jeg sørget for å høre med alle jeg møtte hvordan de stilte seg til saken. Og det var ikke tull en gang. Alle damene jeg snakket med sa det samme: «Klart eg ska på Robbie». Og de mente det. De smilte med frekk glød i munnen, det gnistret i øynene deres og de fikk en dunkel kvalitet i stemmen: Klart eg ska på Robbie.

Badboy-greiene Jeg har vært tvunget til å reflektere over dette.

«Hva det er som foregår med damene våre. Hva er det som skjer inni dem? Hva er det Robbie gir dem?»

Jeg snakket med ei venninne om det for noen dager siden. Du, sa jeg, hva er greia her. Vær ærlig med meg nå. Dette som skjer med dere. Denne kollektive kåtheten som har bredt om seg i byen vår, følelsen av unntakstilstand. Halve den kvinnelige arbeidsstokken i Rogaland skal avspasere mandag 26. august, ungene går for lut og kaldt vann, oppvasken blir stående, det er utsolgt for lipgloss på Madla Amfi. Hva skjer? Har dere gått fra vettet?

- Det er badboy-greiene, sa hun og tok en hånd til håret, dyttet litt i det.

- Hm, sa jeg.

- Du vet, sa hun. Foreldrene til Robbie dreiv pub da han var liten. Det er der han har lært alt han kan.

- Men han kan vel ikke så mye? undret jeg. Er ikke det greia? Han er jo ikke Jonas Gahr Støre akkurat.

- Nettopp, sa hun. Det er akkurat der det ligger. Det er det andre han kan.     
 
- Nå er jeg ikke helt med, sa jeg.

- Det andre, gjentok hun med litt mørkere stemme, det du ikke lærer på universitetet.
 
- Okei, sa jeg. Hva er det da?
   
- Det skitne, sa hun.
   
- Hm.

- Det drøye og det vulgære.

Jeg kremtet.

- Det farlige, sa hun. Det grenseløse.

- Det skamløse, altså? spurte jeg.

- Ja, sa hun, spot on, Tore.

Hei du, klassiske rompe på rad 7 Vi ble sittende i taushet noen minutter. Jeg reflekterte over det jeg hadde fått høre, og hun satt antagelig og tenkte på Robbie og svette og hotellrom og hvavetjeg. Så tok jeg ordet igjen, for jeg følte ikke at denne samtalen var ferdig:
   
- Men du, dette skamløse Robbie-greiene; kan jeg være sånn?
   
- Hva tenker du på? sa hun og førte kaffelatten til leppene, litt skjelvende, så jeg.
  
- Nei, jeg mener, sa jeg, kan jeg holde foredrag et sted i helsevesenet, eller lese fra boken min på et bibliotek, og være mer skamløs?

- Kan jeg type si "hei damer" — for det er jo mest damer blant det litterære publikummet, der har jeg og Robbie noe til felles — "hei damer, jeg vil ligge med dere alle sammen, wow, nice pupper der på tredje rad! Hei du, klassiske rompe på rad syv der, megogdegetterdetteforedraget!"

- Nei, sa hun bestemt. Jeg syntes til og med hun hadde noe forakt i blikket, som om jeg hadde sagt noe ekkelt. Nei, gjentok hun. Du kan ikke det, Tore. Du vil ikke slippe unna med det.
   
- Nettopp, sa jeg og fikk en rynke mellom øynene. Robbie kan få være politisk ukorrekt, altså. Men ikke jeg.
   
- Ja, det er riktig, sa hun.

Alle kvinner kjenner Robbie Men er ikke dette litt urettferdig da? lurte jeg.

- Sorri, sa hun. Sånn er det bare. Du kan bare ikke gjøre det. Ikke sånn som Robbie. Du vil bare drite deg noe sinnssykt ut, Tore, og alle damene i helsevesenet og på bibliotekene, de vil synes du har mista det.
   
- Du snakker om ham som om du kjenner ham, sa jeg.
   
- Hvem?
   
- Robbie, vel.
   
- Jeg tror alle kvinner kjenner Robbie, sa hun alvorlig.
   
- Hæ?
   
- Inne i seg, sa hun.
   
- Shit, sa jeg. Det er gale.
   
- Ja, sa hun, det er kanskje det. Han er mer menneske enn du tror, Tore.
   
- Hm. Men du vil jo ikke gifte deg med Robbie, sa jeg.
   
- Nei, herrefred og apokalypse, sa hun og grøsset, tenk å ha en så utrygg mann i huset! Kan ikke stole på Robbie!

De vil ha ham Så der hadde vi situasjonen. Dette handlet ikke om musikk. Dette handlet om evigmenneskelige emosjoner og dype dragninger. Han som var på vei til byen vår, var en mann som skal fylle førti neste år, en halvbøllete og übersjarmerende Elton John for vår tid, en drømmemaker fra Stoke.

Han er en slags inkarnasjon av «Fifty Shades of Grey». Han har tatt så mye narkotika at han har vært døden nær. Han er ikke fremmed for psykiske problemer. Han er skamløs og moralløs.
   
- Men de vil ha ham. Damene våre.  De klarer simpelthen ikke å la være.
   
De er helt ulike. Noen av dem jobber i Skagenfondene, noen står på Mixen, noen av dem jobber for Statoil og noen jobber i psykiatrien.
Nå stanset klokkene. Nå slapp de det de hadde i hendene. Nå fosset blodet ut i kroppene. Det var august 2013 og de var frigjorte. For de skulle på Robbie.

Jeg var usikker nå.

Jeg følte meg ikke i vater. Jeg lurte på om jeg hadde vært enkel og fordomsfull. Både overfor Robbie og damene.

Jeg skulle på konsert. Jeg måtte se dette med egne øyne.