STEDENE: Huset i Nord-Frankrike er en av de plassene Marguerite Duras snakker om i samtalen med Michelle Porte i den nye boka, «Stedene». Foto: Omslag
STEDENE: Huset i Nord-Frankrike er en av de plassene Marguerite Duras snakker om i samtalen med Michelle Porte i den nye boka, «Stedene». Foto: OmslagVis mer

Hei, Gyldendal! Hva med en liten Duras-kampanje?

Duras og stillheten.

Kommentar

For et par år siden kom Marguerite Duras’ «Å skrive» ut på norsk, oversatt og utgitt av Silje Aanes Fagerlund. Den ble en overraskende bestselger i lite format. Det er noe med Duras som vekker lidenskap. Når man leser hennes bøker, er det som om setningene nærmest har en fysisk effekt. De slynger seg rundt hennes temaer med en kraft som snart er øm, snart nesten voldelig. Det gjelder også når hun snakker, på filmopptak eller i nedtegnede dialoger. En ny Duras-bok er ute i disse dager, «Stedene», en samtale med filmskaperen Michelle Porte særlig om Duras’ produksjon for lerretet.

DENNE GANGEN HAR en annen Duras-entusiast både oversatt og skrevet forord. Hanne Ørstavik er en av flere nyere, norske diktere som selv kan minne om Marguerite Duras i stilen. Andre er Rønnaug Kleiva og Tomas Espedal. Og for den saks skyld Øystein Lønn, ikke minst i hans nye roman «Fluktens nødvendige blindveier». I år er det tjue år siden Duras døde, men ordene hennes lever som aldri før, også gjennom andres verk.

BOKA ER I SEG selv en vakker opplevelse, fylt med bilder og hvite felter som gir ro til lesningen. Duras snakker om kvinnene som opptrer i filmene hennes, særlig Anne-Marie Stretter, den vakre, mystiske diplomatfruen som glir rundt i noen forunderlige slottsomgivelser i den mesterlige «India Song» (1975), begjært av flere menn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Duras sier at det er «to slags stillheter i henne, det er kvinnens stillhet, og det er stillheten som kommer av livet hennes, av henne, hennes person

DURAS SNAKKER om at de «de andre kvinnene i bøkene mine har skjult henne i seg lenge». Hun er med andre ord en nøkkel til dikterens univers. I filmen lar hun, som Ørstavik uttrykker det «en tilstand bli et synlig rom, som åpner er faringen av tilstanden, som gjør at den kan deles». Stedet der handlingen foregår, blir et bilde av hovedpersonen indre.

Duras snakker om steder, om huset hun bor i (som også er sentralt i «Å skrive»), om skogen, parken, moras eiendom i Indokina, stranden og havet. Filmene foregår på samme sted som bøkene, sir hun, og kaller det «lidenskapens sted».

FORFATTEREN SPILLER også temaet fra filmen for Porte, selvsagt uhørlig for leserne, en Satie-lignende, melankolsk og monoton stemning som man ikke glemmer dersom man har hørt den. Hun snakker om mye, om alt fra skriving til døden.

Jeg har nevnt det før, men vil nok en gang minne Gyldendal om at forlaget har utgitt sju av hennes sentrale romaner på norsk, men bare en av dem, «Elskeren», er utgitt i pocket. Er det ikke snart på tide med en liten Duras-kampanje?