HADDE ØVD: Jim Kerr og hans Simple Minds spilte fem låter fra hvert av sine fem første album på Sentrum Scene i går. Bildet er fra en konsert i Tyskland. Foto: Scanpix
HADDE ØVD: Jim Kerr og hans Simple Minds spilte fem låter fra hvert av sine fem første album på Sentrum Scene i går. Bildet er fra en konsert i Tyskland. Foto: ScanpixVis mer

- Hei, hva med å øve før du går på scenen?

Retro kan knapt gjøres mer ulikt enn Todd Rundgren og Simple Minds gjør det.

(Dagbladet): Hva skaper en stor konsertopplevelse?

Er det når Todd Rundgren (63), alene på scenen med flygel, Telecaster og vaklevoren iPad-kobling, veksler mellom øyeblikk av uforberedt, nærmest amatørmessig fomling og gåsehudfremkallende musikalsk storhet på Parketatret i Oslo?

ELLER ER DET når Jim Kerr (52) og Simple Minds dundrer gjennom et påkostet, prikkfritt gjennomført og heidundrende retroshow uten et eneste øyeblikk av geunin spontanitet på Sentrum Scene kvelden etter?

Med mulig unntak for Rammsteins pyrotekniske eksesser har ikke de siste dagenes konserttilbud i hovedstaden vært egnet til å svekke musikkskribenten Simon Reynolds påstand om at popkulturen lider av akutt retromani.

Her skal det handle om et eksentrisk geni som skrev sine største hits for 40 år siden, og et skotsk popband som nådde toppen kreativt for ganske nøyaktig 30 år siden.

RUNDGRENS to Oslo-konserter var del av et norgesbesøk som også inkluderte dybdeintervju under bransjetreffet Bylarm og et studiosamarbeid med artistene Hans-Peter Lindstrøm og Emil Nikolaisen. Opphaussingen før Rundgrens besøk har vært relativt massiv, undertegnede er heller ikke helt uten skyld der.

HADDE IKKE ØVD SÅ MYE: Todd Rundgren spilte to akustiske solokonserter i Oslo. I kveld spiller han i Bergen. Her fra Norwegian Wood i 2009. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
HADDE IKKE ØVD SÅ MYE: Todd Rundgren spilte to akustiske solokonserter i Oslo. I kveld spiller han i Bergen. Her fra Norwegian Wood i 2009. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet Vis mer

Kanskje var det derfor enkelte reagerte så voldsomt negativt på noe av det mest uortodokse som har vært levert fra en norsk scene på en stund.

Rundgren er en leken og eksperimentlysten artist som nærmest har gjort det til en æressak å spenne ben på egen karriere. Før Oslobesøket hadde han ikke gjort solokonserter på minst åtte år, virket ikke å ha øvd spesielt mye og la ikke skjul på han gruet seg til å få fingrene riktig stablet for å hente de blå septimakkordene ut av klaviaturet. Han kom til Oslo mutters alene, ruslet rundt i byens gater med gitar og iPad og gikk på scenen uten en forberedt settliste med materiale fra hele karrieren. Resultatet var nødvendigvis konserter med en hel del fomling, omstarter og påkrevet selvironi.

Det var som å bli invitert hjem i øvingslokalet til Rundgren, eller til et seint nachspiel.

DET VAR litt berg-og-dalbane. Gåsehuden over hans blåøyde soulfalsett, sterke låter, melankolske pianoakkorder og svimlende musikalske sensibilitet kunne sprette bare sekunder etter at man ristet på hodet over at han for fjerde gang klarte å røske ut ledningen mellom gitar og iPad. Den gamle stjerneprodusenten kjører nemlig sin Telecaster rett i padda der han har sine virtuelle effektpedaler, og videre til miksepulten via hodetelefonutgangen. Stort dårligere behandling er det ikke mulig å gi lyden fra et fantastisk instrument.

Man kan forstå at noen blir irriterte, og vel så det. Sånn var det da Rundgren spilte konseptalbumet «Arena» i sin helhet på Norwegian Wood i 2009 også.  Man er på tur, med en temmelig eksentrisk reiseleder, og får ikke nøvdendigvis det man trodde man betalte for.

Hey, @toddrundgren, how 'bout some rehearsal before you go onstage in front of #oslo crowd who paid 400 kroner to see you play. F#ck you!, skrev en frustrert konsertgjenger på Twitter.

Selv ble jeg involvert i en Twitterdiskusjon med artistene Sondre Lerche og Martin Hagfors, som begge var skuffet over Rundgrens nonsjalanse.

Spiller helst en sang jeg ikke kan/burde hver kveld. Men en hel konsert? TR:i skal ha for humøret og håret dog, skrev @sondrelercheno. Helt enig med Sondre,vondt å se på, jeg har også fucked up en låt eller to men nesten alle? rus? arroganse?, skrev @MartinHagfors.

EN ANNEN KJENT MUSIKER hadde gått i raseri midtveis i konserten, han orket ikke se en gammel helt i det han mente var fritt fall.

Det er forsåvidt forståelig at artister blir stresset av såvidt lempfeldig omgang med underholdningsbransjens vedtatte spilleregler. Andre, som Øystein Greni (Bigbang) og Knut Schreiner (Turboneger, Mirror Lakes) virket langt mer positive. Sistnevnte ble sent på kvelden observert på Todd-nachspiel på Last Train, der Todd selv stakk innom og ble forsikret av flere om at surr og sårbarhet bare hadde bidratt til en uforglemmelig kveld.

Med 80-tallsheltene Simple Minds fra Skottland var det derimot ikke snev av slinger i valsen.

Den for lengst utsolgte konserten var ren retro. Konseptet heter «5x5», det vil si fem låter fra hvert av bandets fem første studioalbum fra perioden 1979-1982. Enkelte yngre meglertyper var nok litt mugne over å bli snytt for «Belfast Child» og «Don't You (Forget About Me)», men den lett grånende majoriteten i den totalt mannsdominerte salen virket happy med en konsert der det ferskeste materialet var fra bandets kreative og kommersielle høydepunkt «New Gold Dream (81-82-93-84)» fra 1982, og det største musikalske øyeblikket var «Love Song» fra Sons and Fascination» fra '81.

SELV VAR JEG merkelig uberørt av det hele. Jeg sier merkelig, for i guttedagene var jeg en periode begeistret nok for dette bandet til at jeg og noen Bærumskompiser kjørte ned fra påskeferie på Geilo i 1983 for å se dem spille på Chateau Neuf, og så opp igjen samme natt, med Prince og Steely Dan på bilstereoen. Et av mine første «Almost Famous»-øyeblikk som fersk musikkjournalist var da jeg fant tonen med Jim Kerr etter et intervju, og fikk sitte på med bandbussen fra Oslo til Gøteborg.

Nesten 30 år senere framstår sceneartisten Kerr fremdeles som noe av en fattigmanns Bono, med de samme innstuderte og temmelig irriterende faktene, med hyppige knebøy, mikrofonaerobics og veivende håndbevegelser.

Det sene 1970- og tidlig 1980-tallssoundet har imidlertid holdt seg fint, det samme har Kerrs begrensede, men karakteristiske stemme, og forsåvidt det sterkt krautrock/Kraftwerk-inspirerte og samtidig allsangvennlige låtmaterialet.

Som sidemannen utbrøt på et tidspunkt: «Hvorfor kom ordet Rosenborg inn i hodet mitt nå?»

SHOWET var sømløst sammenskrudd, og gledelig kompromissløst i konsept. Stort bedre blir ikke førstsorterings b-vare fra rockens 1980-tallskanon. Men den litt naive uskylden fra gullalderen er borte. Alt går på blankpussede skinner, og Bryan Ferrys «Let's Stick Together» kommer på anlegget allerede før bandet er gått av scenen, som for å gjøre det klinkende klart at 5x5 aldri blir mer enn 25.

Det som dreper det litt for meg, er følelsen av at ikke et eneste sekund er spontant og sårbart, knapt en eneste av Kerrs geberder frie for posering.

SKUFFET: Sondre Lerche har sans for Todd Rundgren, men var ikke imponert over innsatsen fra scenen i Oslo. Foto: Scanpix
SKUFFET: Sondre Lerche har sans for Todd Rundgren, men var ikke imponert over innsatsen fra scenen i Oslo. Foto: Scanpix Vis mer

TO ULIKE TILNÆRMINGER til retrofaget, to konserter som knapt kunne vært mer forskjellige: Den ene strømlinjeformet, imponerende, men grunnleggende overfladisk. Den andre surrete, ujevn og nonsjalant, men samtidig mer levende og menneskelig. Jeg er like glad som noen i en strøkent og virtuost gjennomført konsert, men det er noe ekstra minneverdig ved å bli invitert inn i en kunsterisk prosess, på godt og vondt. Som Rundgren selv synger i «Courage» fra tålmodighetsprøven «Arena»:

Every once in a while you'll see
Things are not what they seem to be
Like the moment you saw through me