KAMPEN FOR TILVÆRELSEN:  Sandra (Marion Cotillard) må overtale kollegene til å gi opp en sårt tiltrengt bonus for å få beholde jobben i Dardenne-brødrenes "To dager og en natt" som ble vist under årets filmfestival i Cannes.
KAMPEN FOR TILVÆRELSEN: Sandra (Marion Cotillard) må overtale kollegene til å gi opp en sårt tiltrengt bonus for å få beholde jobben i Dardenne-brødrenes "To dager og en natt" som ble vist under årets filmfestival i Cannes.Vis mer

Hei, solidaritet

Hvor lett, og hvor riktig, er det å stå sammen med kollegaer og klasse samme hva? To Cannes-filmer ser ulikt på saken.

Kommentar

Solidaritet er et aldersstegent ord. Før ble det ropt ut fra sterke lunger, som noe som var verd å etterstrebe. I individualistiske 2014 virker det fort giktbruddent og støvete. Men under Filmfestivalen i Cannes brukte tre aldrende menn plassen i rampelyset til å sette arbeidersamhold mot overmakten på agendaen.

Den britiske filmskaperen Ken Loach, som er 77, og de belgiske regissørbrødrene Luc og Jean-Pierre, som er 60 og 63, har til felles overbevisningen om at kampene som kjempes i arbeiderklassen og blant mennesker med få ressurser, er de mest interessante. Men de er ulike i måten de nærmer seg konfliktene på. Slik ble Dardenne-brødrenes film, «To dager og en natt», en av de skarpeste i Cannes, mens Loachs «Jimmy's Hall» skled ubemerket forbi.

For sosialisten Loach blir spørsmålet for enkelt, selv om han er like glødende og empatisk som alltid. «Jimmy's Hall» er basert på en sann historie fra mellomkrigstidens Irland, der den kommunisten James Gralton overtar et hus som blir folkeskole om dagen og dansested om kvelden. Begge deler forarger presteskapet og øvrigheten. Snart går prosjektet ut på å samle landsbyfolket til felles front mot en undertrykkende overklasse. For Loach handler dette i stor grad om å finne styrken i seg selv, og mot til å gjøre det rette. Historien gjenspeiler Loachs meninger om at arbeidsfolk i ikke blir hørt, fordi alle partier ifølge ham støtter et kapitalistisk system som ikke tilbyr det de trenger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dardenne-brødrenes film er mer nennsom. Den depresjonsrammede Sandra (Marion Cotillard) er blitt gjort overflødig på jobb. Ledelsen fraskriver seg selv ansvaret ved å gi de ansatte valget mellom å la Sandra gå eller miste bonusen sin på tusen euro. Helgen før avstemmingen bruker Sandra på å oppsøke kollegaene og trygle dem om å stemme i hennes favør. Hun frykter konsekvensene både av å tape og å seire. For hva skjer når kollegiet skal leve med at de ga fra seg noe de desperat trengte for hennes skyld? Kan du være et vanlig hverdagsmenneske, med luner og skarpe kanter, overfor de som kan se på deg og spørre seg om du var verd offeret?

«To dager og en natt» fremstiller solidaritet som kolossalt krevende, særlig i krisetider, som gjør noe med lojalitet. Brått er det ikke mulig å være raus overfor alle, og lojaliteten overfor de nærmeste veier ofte tyngre enn den overfor kollegaer og klasse. Bak flere av kollegaene Sandra oppsøker står en innbitt ektefelle, med et blikk på mannen eller kona som sier at de bare kan våge å velge å hjelpe en fremmed fremfor sin egen familie. De som har interesse av det, kan øke denne spliden, og dermed skape maktesløshet.

Kanskje krever en individualistisk tid at den som skal snakke om solidaritet, er følsom for konsekvensene for den enkelte. Kanskje var det derfor brødrene Dardennes film berørte mest av de politiske prosjektene i Cannes.