Å høre regjering og storting snakke om asylstrømmen til Norge, er til tider som å være inne i et kommentarfelt uten moderering. Her blandes terror, kriminalitet, velferd, bistand, sikkerhet og anekdotiske bevis om integrering i en salig smørje. I ukevis kjeklet man om et forlik, hvor alle disse hensynene skulle innlemmes, og hvor et regjeringsparti først ikke ville være med, men så ville likevel. Det var en farse i en alvorlig tid.

I en akutt situasjon, som statsminister Erna Solberg selv betegner som en krise, benytter mange sjansen til å posisjonere seg frem mot stortingsvalget i 2017. Det er ikke deres stolteste øyeblikk.

Imens har norske kommuner gått til verket og tatt lederskap. Det har de vært pent nødt til siden asylstrømmen det snakkes om i teorien og ideologien på Stortinget, faktisk er mennesker som med ett står der og trenger tak over hodet. Kommunene har ikke hatt luksusen å tenke høyt i Dagsnytt Atten om hvorvidt norsk asylpolitikk er bærekraftig på lengre sikt, og hva med IS og hva med Schengen og hva med flyktningkonvensjonen?

Mens rikspolitikere har pyntet seg med storpolitikk, har kommunene måttet brette opp ermene og skaffe husly, etablere tiltak og drive omsorg, uavhengig av bekymrete leserinnlegg, meningsmålinger og anonym sjikane. Hadde Josef og Maria kommet til en norsk kommune, ville de ikke blitt henvist til en stall. Det ville vært rom på herberget, eller i det minste en idrettshall. De ville fått helsesjekk og kurs. Enkelte kommuner er kanskje for små, men de fleste er store nok til å ta ansvar når det gjelder.