Heia Tufte!

IDRETT: Vi må gjøre alle skolebarn like idrettsglade som Tufte IL

JEG HAR MED STOR GLEDE fulgt de første episodene av TVNorges serie om Tufte IL. Det er flott å se en «reality-serie» som formidler så mye varme, så ekte og hele mennesker. Deltakerne byr på seg selv på en fantastisk måte og Erik Thorstvedt framstår som en ideell trener som tar alle på alvor, som ser hver enkelt spiller, svarer på spørsmål etter beste evne og tar fatt i akkurat det den enkelte spiller trenger for å få til det han øver på. Selv om jeg også kan se på Tufte IL som en underholdningsserie kan jeg ikke helt unngå å trekke tråder fra denne TV-serien til en litt større sammenheng. For å illustrere det vil jeg trekke fram en sekvens i episode 3: Gutta fra Tufte møter opp på Ekebergsletta og skal spille kamp mot et småguttelag fra Sør-Afrika. Venner og familie stiller entusiastisk opp som publikum. Det er tydelig at både spillere og familie/venner gleder seg til kampen. En far sier at han ikke helt hadde sett for seg at han skulle vente så lenge før han kunne se sin sønn spille fotball på Ekebergsletta. Han er tydelig stolt over sønnen. I løpet av kampen viser spillerne ekte idrettsglede og entusiasme over egne prestasjoner på banen og over framgangen fra sist kamp. I flere andre klipp fra serien ser vi hvordan alle guttene viser stor glede ved å lære nye bevegelsesferdigheter og ved å mestre fysiske aktiviteter de tidligere ikke har mestret.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HVEM ER DISSE gutta? Gjennom TV-ruta blir vi kjent med flotte unge menn med varierte interesser og stor kompetanse på mange områder. Samtidig er det tydelig at de i starten av serien mangler kroppslige ferdigheter. Jeg er fysioterapeut og har arbeidet mange år som barnefysioterapeut. Jeg kan godt se for meg at jeg kunne ha møtt noen av disse guttene for 10-15 år siden. Da gjerne henvist fra en lærer som er bekymret fordi gutten ikke vil være med i gymtimene og faller utenfor i alle fysiske aktiviteter. En gutt som foreldrene omtaler som ikke spesielt interessert i fotball og idrett, en gutt som selv sier at han helst vil sitte inne og høre på musikk, spille spill, lese. En som kanskje har venner med samme interesser som seg selv, men også kanskje uten mange venner.

FRA FORSKNING vet vi at motorisk flinke barn er populære barn med flere venner enn barn som sliter med å mestre fysiske ferdigheter. Ikke så rart. Det er lettere å finne på ting sammen med en venn som mestrer kravene som ligger i leken, enten det er å bygge en hytte, balansere på steiner over en elv eller sparke en ball.Vi vet videre at motorisk flinke barn har høyere selvfølelse (Mjaavatn, m.fl. Spesialpedagogikk nr. 7/03). Vi vet også at både mobbere og mobbeofre sliter med lav selvfølelse. Det er derfor mulig at det kan være en sammenheng mellom mobbing og motoriske ferdigheter hos barn, selv om dette i seg selv er lite kartlagt. Videre vet vi at det er en sammenheng mellom barns vekt og barns grovmotoriske ferdigheter. Tunge barn strever med å mestre grovmotoriske aktiviteter. Overvekt, og særlig overvekt i kombinasjon med lite fysisk aktivitet og dårlig fysisk form, disponerer for en rekke plager og er et helseproblem også for barn. Diabetes II og hjerte/kar-sykdommer er ikke lenger utelukkende voksensykdommer. Vi vet at barns gjennomsnittlige vekt har økt med to-tre kilo i gjennomsnitt de siste 25 årene sammenlignet med barn på samme alder, og andelen overvektige barn er ca. 10-13% (Tall fra Folkehelseinstituttet). Forskning tyder også på at deltakelse i idrett og fysisk aktivitet er assosiert med lavere hyppighet av psykososiale helseproblemer (Ommundsen, Tidsskrift for den Norske Legeforening. Nr. 29/00). Fra dette bør alle som har ansvar for barns hverdag forstå at det er veldig viktig at barn og unge er fysisk aktive.

JEG SITTER IGJEN med et stort spørsmål etter å ha sett gutta fra Tufte idrettslag utfolde seg i TV-ruta: Hvorfor klarte vi ikke å bidra til at disse guttene kunne oppleve den samme mestringsfølelsen og idrettsgleden som 10 åringer som de nå gjør som 20-åringer? Med «vi» mener jeg lærere, idrettsledere, trenere, foreldre, fysioterapeuter. Og et kanskje enda viktigere spørsmål: Klarer vi det bedre med dagens 10-åringer?Det skal nå innføres en ny læreplan i skolen: «Kunnskapsløftet». I denne læreplanen understrekes det at det skal legges større vekt på utvikling av elevenes grunnleggende ferdigheter. Som grunnleggende ferdigheter regnes: «Å kunne uttrykke seg muntlig, å kunne lese, å kunne uttrykke seg skriftlig, å kunne regne, å kunne bruke digitale verktøy.» De fire første kan jeg forstå, den siste er for meg langt fra en grunnleggende ferdighet. Og hvor i all verden er fysiske og motoriske ferdigheter blitt av? Bevegelsesferdigheter må da betraktes som grunnleggende og er dessuten forutsetninger for alle grunnleggende ferdigheter som er nevnt i «Kunnskapsløftet». Det kan tenkes at «Kunnskapsløftet» gjenspeiler at skolepolitikere, skolen og lærere har for dårlige kunnskaper om at bevegelsesferdigheter er kroppslig kunnskap og at kroppslig kunnskap må løftes fram som kunnskapsområde for å nå målet om et løft i kunnskaper som lesing, skriving og regning. Det kan også tenkes at «Kunnskapsløftet» synliggjør at lærere flest har for dårlige kunnskaper om hvordan grunnleggende bevegelsesferdigheter læres og utvikles, og om hvordan man kan legge til rette for at alle barn lykkes i, og finner glede ved, å delta i bevegelsesaktiviteter. Jeg vil her understreke at dette naturligvis ikke gjelder alle lærere. Heldigvis finnes det også gode muligheter til å støtte og utvikle lærernes kompetanse på dette området ved å trekke andre fagfolk inn i skolen. Dette har det vært gode rutiner for tidligere, men med stram kommuneøkonomi har det forebyggende helsearbeidet for barn og unge blitt nedprioritert mange steder. Fysioterapitjenesten i mange kommuner er bygget ned samtidig som det finnes unge, entusiastiske fysioterapeuter som brenner etter å ta fatt i arbeidsoppgavene, men som ikke får jobb.

NÅ HAR DEN nye rød-grønne regjeringen nettopp lagt fram sin regjeringserklæring. Der loves satsing på kommunene og på skolen. Jeg håper kommunepolitikerne griper sjansen til å sette seg store og viktige mål for det forebyggende helsearbeidet blant barn og unge. Fysioterapi er en lovpålagt tjeneste i kommunene. Fysioterapeuter vil gjerne benytte sin kompetanse på dette området i samarbeid med andre faggrupper, og bidrar mer enn gjerne i planleggingen av hvordan et kunnskapsløft rettet mot kroppslig kompetanse kan gjennomføres. Som hovedmål foreslår jeg at alle skolebarn hver dag skal oppleve samme glede ved å bevege seg som vi ser at gutta på Tufte IL endelig opplever som 20-åringer. Sitat: «Fra forskning vet vi at motorisk flinke barn er populære barn.