SENIOR: Astrid Nøklebye Heiberg mener samfunnet trenger flere 70-åringer i arbeid.   Foto:Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
SENIOR: Astrid Nøklebye Heiberg mener samfunnet trenger flere 70-åringer i arbeid. Foto:Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Heibergs grå pantere

Astrid Nøklebye Heiberg (77) er blitt stjerneeksempelet på seniorer som har arbeidslyst, kompetanse og som ikke vil bli stuet bort og glemt, skriver Stein Aabø.

Kommentar

For om lag sju år siden sto det en epistel i Aftenposten hvor psykiateren og ekspolitikeren Astrid Nøklebye Heiberg ble spurt om hva hun syntes om det å være 70 år. Jo, takk, svarte hun, alderen var det ingen ting i veien med. Derimot var nettverket hennes utdatert.

Jeg merket meg dette og fortalte det til et par kamerater jeg traff samme kveld på en restaurant. En av dem er for sikkerhets skyld en av Norges beste musikere på sitt instrument, var i mange år en gjenganger i populære NRK-programmer og på dette tidspunktet 58 år. Han kjente seg umiddelbart igjen. Det var blitt merkbart mindre spillejobber i det siste, og forklaringen var åpenbart den Heiberg pekte på: hans gamle nettverk hadde gått ut på dato.

Nå har Astrid Nøklebye Heiberg gjort comeback som statssekretær i en alder av 77 år og slik sett blitt et lysende eksempel for alle som jobber for at eldre arbeidstakere skal verdsettes og brukes lengst mulig i lønnet arbeid. Det gjør en rekke organisasjoner, virksomheter og departementer som står bak Senter for seniorpolitikk. Gjennom ti år har senteret gjennomført undersøkelser om arbeidslederes og yrkesaktives holdninger til eldre arbeidstakere. Og holdningene har endret seg markert både hos dem som ansetter folk og blant de ansatte. På ti år har ønsket pensjoneringsalder økt med over 4 år, fra 61 år i 2003 til 65 i 2013. I samme tidsrom har lederes oppfatning av når medarbeidere oppfattes som «eldre» økt fra 52 til 57 år. Vi må uten videre anta at folk i denne alderen lettere får jobb i dag enn for ti år siden. Erik Dalen fra Ipsos MMI, som gjennomfører undersøkelsene, slår utvetydig fast at eldre arbeidstakere og seniorer er på stigende kurs i arbeidslivet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slike holdningsendringer kommer naturligvis ikke av seg selv. Endringer i alderssammensetningen i befolkningen, pensjonsreformen, økt behov for arbeidskraft og bedre helse forklarer mye. I femten år har frykten for den truende eldrebølgen preget mediebildet. De fleste har fått med seg at det vil bli færre yrkesaktive per pensjonist i framtida. Alle har fått høre at de må jobbe lenger i gjennomsnitt dersom velferdsordningene og skattenivået skal opprettholdes på om lag samme nivå. Pensjonsreformen er et direkte resultat av disse endringene. De fleste er enige om at den gamle folketrygden ville kollapset uten endringer. Den nye gjør det lettere å kombinere yrkesaktivitet med uttak av pensjon. Folk får dessuten et ord med i laget selv. De kan velge om de vil gå av ved 62 års alder eller jobbe lenger.

De siste åra har diskusjonen om å øke Arbeidsmiljølovens øvre aldersgrense på 70 år blusset opp. Erna Solberg sa seg i fjor enig med den svenske statsministeren Fredrik Reinfeldt, at den bør økes til 75 år. Akademikerne, hovedsammenslutningen for yrkesgruppene med den lengste utdanningen, er av samme oppfatning. I den nye regjeringens plattformen heter det at regjeringen vil «legge til rette for at eldre skal kunne stå lenger i arbeidslivet, blant annet ved å gå gjennom alle lovbestemte aldersgrenser i arbeidslivet i samråd med partene.»

Dagbladet har på lederplass advart mot en generell heving av aldersgrensen. Men samtidig har vi minnet om at det ikke er noe i veien for arbeidstakere å jobbe ut over 70 år hvis arbeidsgiver er innstilt på det. Vi er neppe alene om det synspunktet. Det vil være dristig å gjøre det til en rettighet å få jobbe så lenge man vil. Det ville ganske sikkert kunne skape vanskelige og såre konfliktsituasjoner når virksomhetens behov og eventuelle rettigheter kolliderer.

Seniorbarometeret viser også at det er forskjeller i folks ønskede fratredelsesalder fra arbeidslivet. De som har grunnskole som høyeste utdanning synes i gjennomsnitt at 62 år er en passende alder. Mens de med universitets- og høyskoleutdanning mener i gjennomsnitt at 66,4 år er passende. Det ligger nesten i sakens natur at det er arbeidstakere som har det kjekt på jobben, har etterspurt kompetanse og stor grad av selvstendighet som har lyst til å jobbe lenge. For mange er jobben, i tillegg til det inntektsbringende, et sosialt gode og en sosial arena. Sagt på en annen måte: det finnes verre regimer enn sjefen. Noen kunne, ganske ufrivillig, bli satt til å luke bedet eller rydde på loftet. Da er det bedre å gå på jobb.