Heidi Hauge

Flatt og uorginalt frieri til urnorsk countrysmak.

Med svært dyktige Dag Wolf på steelgitar og ellers kompetente musikere kan det ikke gå helt galt med Heidi Hauge. Og egentlig er det ikke forbausende at nettopp den musikken hun dyrker, har fått et såpass bredt gjennomslag i Norge. For dette er country slik norske countryfestival-gjengere med hatt, frynser og en liten en på lomma vil ha det: passe sentimentalt, klisjéfylt og aldeles utrolig tradisjonelt. Dette er «køntri» av den typen man elsker eller hater.

I Nashville ble denne typen musikk dyrket for 30- 40 år siden, før man oppdaget at det faktisk var nødvendig med en moderat modernisering for å nå fram til et nytt publikum. «Jeg elsker country music så jeg drømmer om Nashville. Bare tanken gjør meg glad og varm og øm,» synger Hauge med sin mørke, akkurat passe rullingshese stemme.

Man kunne ønske at en artist med et såpass sensasjonelt salg som Hauge hadde hatt litt større troverdighet i følelsesuttrykket. Her går det trailertungt og traust mot neste veikro, uten verken romantikk, kynisme, lidelse, raseri eller ømhet. Med andre ord: Ikke noe av den innlevelsen som gjør country verdt å lytte til.