MER I ERMET: SV leder Audun Lysbakken (t.h.) og utviklingsminister Heikki Holmås har en jobb å gjøre for å bringe SV opp av bølgedalen. Foto: Lise Åserud / Scanpix
MER I ERMET: SV leder Audun Lysbakken (t.h.) og utviklingsminister Heikki Holmås har en jobb å gjøre for å bringe SV opp av bølgedalen. Foto: Lise Åserud / ScanpixVis mer

Heikkis potensial

Én stortingsrepresentant i Oslo gjør ingen sommer. Men det er trekk i det politiske bildet som kan berge SV fra havari, skriver Stein Aabø.

Fagbevegelsens protest mot Oslo-byrådets budsjett for neste år betyr trolig mer for SVs framtidige oppslutning enn at tjuagutten Heikki Holmås vant kampen om førsteplassen på SVs stortingsliste i Oslo. Vi nærmer oss valgåret 2013, og SVs viktigste motstandere i politikken, Høyre og Frp, har vist sine kort. Høyres alternative forslag til statsbudsjett avslører at partiet vil gi massive skattelettelser til de mest formuende og mindre til folk flest. Dessuten ligger det an til at ansatte i kommunene vil leve mer utrygt i kjølvannet av høyrepartienes privatiseringsiver.

Nå er Frp inkludert i budsjettalliansen i Oslo slik at hovedstaden neste år blir et utstillingsvindu for bred borgerlig politikk, på godt og vondt. Gårsdagens politiske streik mot budsjettet var blant annet rettet mot økt konkurranseutsetting av barnehager. Bemanningsnormen for antall ansatte per barn gjelder heller ikke lenger. Det vil ifølge barneombud Anne Lindboe gå ut over barna. Hun frykter at færre voksne per barn vil gi de ansatte mindre muligheter til å gi barna like god omsorg. For konkurranseutsatte ansatte ligger pensjonsordningene tynt an. Det viste streiken i de private sykehjemmene. Dermed har foreldre og barn felles interesse i å holde fanene høyt.

I spørsmål om barnehager har SV høy troverdighet. Partiet har æren for at det nå er full barnehagedekning. Det er liten tvil om at kunnskapsminister Kristin Halvorsen støtter en nasjonal bemanningsnorm.

Men SV må satse på mer enn barnehagene. Det har SV-leder Audun Lysbakken for lengst lovet. Et parti vinner ikke valg bare ved å være barnehagenes, miljøets, og de aller fattigstes beste venn. Man berger knapt stumpene. Overdoser av politisk godhet kan ende på frykteligste vis. Et sosialistisk parti må ha kontakt med massene. Og massene er tidvis bekymret over hverdagslige ting. De er bekymret over boligprisene som gjør at de, eller deres barn, ikke kommer inn på boligmarkedet. De er bekymret for sine framtidige pensjoner, sine arbeidsplasser, sine boliglån, sine tenåringer. De er bekymret for sine gamle, pleietrengende, for sin egen utilstrekkelighet. SVs jobb er å fange opp folks uro. Da må ikke all innsats rettes inn mot å oppnå Frederic Hauges gunst. Den får ikke SV uansett. Han er politisk polygam av natur. SV må slutte å redde verden og konsentrere seg om å redde seg selv. Erkjennelsen er der. Det er erobringen av nye felter som gjenstår.

De fleste som er kritiske til Høyres og Frp's politikk gir sin stemme til Arbeiderpartiet. Det er fordi Ap er et stødig alternativ som tilbyr forutsigbare og faste rammer rundt folks liv og næringsliv. Selv kapitalister kan leve med Ap i regjering. Men de vil aller helst ha Høyre og Frp der siden de da, etter hvert, vil slippe formuesskatten. De siste to-tre månedene er det Ap's Torgeir Micaelsen som har angrepet Høyre og Frp for dette, på inn- og utpust, i alle kanaler. Han representerer også venstresida i boligdebatten. I form, like fresk som en SV-er. I innhold like realistisk som Stoltenberg. Og hvor er SV når Høyre og Frp innbyr til dans? Jo, da. Lysbakken har vært på ballen, men kanskje ikke så treffsikkert som sin makker i Ap. Nå er det imidlertid sistnevntes tur til å ta pappaperm. Det blir Lysbakkens mulighet. For det fins mer enn skatt å ta tak i for et parti som er opptatt av rettferdig fordeling.

I går morges hørte vi lederen i Akademikerne, Knut Aarbakke, som var forferdet over at bare åtte prosent hadde en anelse om hva som skjer med medlemmenes pensjonsordninger i private bedrifter. Enkelte kan, ifølge Aarbakke, tape en million kroner i framtidig pensjonsinntekt ved at bedriften utnytter sin styringsrett og endrer pensjonsvilkårene. Vi har nylig vært vitne til hvordan SAS, med næringsministerens velsignelse, har kuttet kraftig i de ansattes lønn og pensjonsordninger og tøyd arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid. NHO er bekymret for fastlandsindustriens manglende investeringsvilje. Kronekursen er rekordhøy. Begge deler truer arbeidsplasser. Makroøkonomer er ustanselig bekymret for boligbobler. Folk svarer med høyere sparing og nedbetaling av gjeld enn før. Selv om Norge ennå ikke skjelver under rystelsene i eurosonen, vil velgere uten store økonomiske reserver være litt bekymret. Kanskje vil flere bli litt mer opptatt av den sosiale sikkerheten vi faktisk har i Norge. Det kan gi SV muligheter.

Følg oss på Twitter