Recap: «Heimebane», sesong 2 episode 4

«Heimebane» driter i om du liker den. Heldigvis

Ukens episode av «Heimebane» utfordrer oss til å velge side.

Foto: NRK
Foto: NRKVis mer

OBS: DENNE RECAPPEN INNEHOLDER SPOILERE OG PERSONLIGE ANEKDOTER OM MC-FANS

Vi blir nesten nødt til å starte med en digresjon denne gangen (Hvis du vil gå rett til ukens episode kan du scrolle ned til neste mellomtittel. Men jeg lover at jeg skal et sted med dette, altså!)

Forrige uke fikk vi nemlig bli med Varg IL på en Joseph Conrad'sk reise inn i det mørke hjertet av norsk supporterkulturs underskog.

Det falt mange tungt for brystet (ikke at dere trenger meg til å fortelle dere det, for artikkelen om «kontroversen» har ca. ti ganger så mange lesere som en gjennomsnittlig recap #gråtekattemoji), selv om det var litt uklart å få tak på hva som egentlig var problemet. Noen skyldte på manglende realisme. Andre mente det var å nøre opp om fordommer om bygde-Norge generelt, og grasrot-supportere spesielt. Atter andre mente det var fysisk umulig å gå i bakken av et par runder med sviræv.

Til det siste kan jeg ikke si så mye annet enn at i «Heimebane»-universet går det helt fint an, for det var nettopp det Adrian gjorde (og det var da flere enn to runder?).

Og det var vel også litt av poenget med scenen? Noe som starter som en tilforlatelig, harmløs lek, som plutselig blir blodig, smertefullt alvor.

Litt som fotball, liksom.

Til det andre har jeg allerede tent et lys for alle fiktive fotballag og bygder som føler seg feil fremstilt. Mine fiktive tanker er med både dere og deres tapre forsvarere som våger å ta denne fiktive kampen.

Og til det første kan jeg ikke gjøre så mye annet enn atter å spørre hvor denne særnorske (?) formeningen om at fiksjon skal være realistisk kommer fra. Fiksjon er en subjektiv, dramatisering av (som regel) oppdiktede hendelser, satt kausalt sammen på en måte som sjelden gjør seg gjeldende i den virkelige verden. Den kan per def ikke være realistisk, og har heller ingen forpliktelser til å være det. I den grad den skal speile virkeligheten er det på et mer abstrahert, følelsesmessig og psykologisk plan. For å si det med Michael Haneke: «film er løgner, 24 ganger i sekundet, i sannhetens tjeneste.» Det eneste den skylder å være tro mot, er sitt eget fiktive univers, og reglene den har etablert der. Jada, alle slike fiksjonsunivers har sine bristepunkt, og forrige episode tøyet (med hensikt) sin egen, interne troverdighetsstrikk ved å bedrive sjangerlek. Men etter min mening var den langt unna å briste.

Men det er min mening, da. Det er helt lov å være uenig. Og jeg skal ikke sitte her og påstå at det er feil at du ble rykket ut av innlevelsen din i episoden, for det ble du jo, kjære imaginære, fnysende leser med armene i kors. Funket det ikke for deg, så funket det ikke for deg.

Men jeg drister meg til å mene at dine personlige kjepphester ikke kan settes på «Heimebanes» regning.

La meg forklare med en digresjon i digresjonen: En gang var jeg på location-befaring for å filme i en låve. Eieren der var en veldig trivelig fyr, som var fan av tre ting: film, serier og motorsykler. Og han håpet at serien vi skulle filme der var en av de bra, og ikke en av de dårlige. De dårlige definerte han som de som viste bilder av én type motorsykkel, men hadde lagt på lyden av en annen type.

Og ja, jeg skjønner at det er frustrerende for ham å se en Harley børne av gårde til lyden av en Kawasaki Ninja (de to motorsyklene jeg kan navnet på), men jeg vet ikke om jeg synes det er der vi skal legge lista for allmenne kvalitetskriterier for fiksjonskunst. For disse «urealismene» skjer i absolutt alle fiksjonshistorier, hele tiden. Grunnen til at du reagerer denne gangen, ærede fotballentusiast, er fordi det for en gangs skyld er ditt ekspertiseområde som skildres. Velkommen i klubben, nå vet du hvordan leger, advokater, journalister, politifolk, kronisk syke og så videre har hatt det når de har sett på alle tv-serier, noensinne.

For i blant er vi alle han MC-fyren med låven.

Og det skal ikke «Heimebane» bry seg om. Og heldigvis gjør de ikke det, heller. Serier som går på akkord med seg selv for å tekkes seerne sine er tretten på dusinet. Selv om «Heimebane» sikkert synes det er hyggelig med ros, driter de til syvende og sist i hva vi synes den bør være, hvis det innebærer å bli noe annet enn det den er. Noe av det beste med serien er skapernes vilje til å gjøre seg upopulær, og ta historiene og rollefigurene sine dit de fører dem, ut i sin ytterste konsekvens, samme hvor kjipt det måtte være.

Det gjorde de forrige episode, og det følger de opp til gagns denne uken. (Ser du, jeg sa jeg skulle et sted med dette!)

Episode 4

(Manus: Sofia Lersol Lund og Johanna Pyykkö. Regi: Stian Kristiansen)

Etter én bortekamp, en landskamp og en cupkamp er Varg omsider hjemme igjen. Det er god stemning, Mario vil se «Hver gang vi møtes», og Helena er åpenbart full, for nå har hun ledd flere ganger enn hun har gjort i alle episodene hittil til sammen.

Men så har madammen fra NFF fått bekymringsmelding fra en sponsor. I sin iver etter å redde klubben i sitt hjerte har Espen tatt seg til rette og... la oss si foregrepet et par signaturer. Pengene skulle han finne i etterkant. Espen, da.

«Skjønne du itje, me he itje råd te å skru på lysene på kontoret, engang.» Foto: NRK
«Skjønne du itje, me he itje råd te å skru på lysene på kontoret, engang.» Foto: NRK Vis mer

NFF velger å ikke anmelde, men Espen blir nødt til å skaffe noen millioner og grønne tall til styremøtet på lørdag. Stemningen er på bunn igjen. Og nå som vi hadde det så hyggelig! Helena hadde akkurat lært seg å le og alltingen. Nei, det vil seg ikke for Varg.

Du skjønner at Espen virkelig er desperat, for i møte med Petronella Nagelsmidt (hun som ville kjøpe klubben tidligere i seongen) har han rekruttert Helena til å godsnakke med henne. Litt som å å gi læreren sin en forgiftet skosåle i stedet for et eple, men ok.

Slå blikket ned for din nye dronning, usle mark. Foto: NRK
Slå blikket ned for din nye dronning, usle mark. Foto: NRK Vis mer

Nagelsmidt spiller hardball: hun er fortsatt ikke interessert i noe mindre enn 51% av klubben. Hun vil ikke «sitte på årsmøtet og diskutere med vaffeltanter».

«Vaffeltante» har per nå 18 treff på google. La oss alle gjøre vårt for at det blir årets nyord.

«Tjønne du itje, alle vaffeltantane våre e på tjukehuset. E bytta ut røra deis med sement for å spare penge.» Foto: NRK
«Tjønne du itje, alle vaffeltantane våre e på tjukehuset. E bytta ut røra deis med sement for å spare penge.» Foto: NRK Vis mer

Nagelsmidt har tatt med seg sin fotballgale kaksebror, Peder (Ole Christoffer Ertsvaag fra «Unge Lovende», på klingende østlandsk for anledningen), og han skal ta over som daglig leder. Han har spilt masse Fifa og Fantasy så er åpenbart skikket for jobben og kommer sikkert ikke i det hele tatt til å henge over Helenas skuldre og komme med hete «tips» til hvordan hun bør legge opp taktikken.

Espen steiler naturligvis enda mer, men til alt overmål er Helena positiv. Blendet av utsiktene om økonomisk trygghet og ditto sportslig handlingsrom velger hun å stole på Nagelsmidts lovnader om at de skal få drive klubben i fred.

Samtidig våkner Camilla hos Adrian, surret inn i verdens strammeste dyne. Gisp, hun er i Ulsteinvik! Og har ikke sagt det til moren!

«Seriøst, Adrian, jeg får ikke puste. Hjelp meg.» Foto: NRK
«Seriøst, Adrian, jeg får ikke puste. Hjelp meg.» Foto: NRK Vis mer

Michael og Marianne er i barnefordelingsforhandling. Han foreslår 50-50, men Marianne mener han får nøye seg med annenhver helg. Det er viktig med stabilitet og sånn. Ting er i ferd med å bli stygt, han trekker frem hennes fem måneders ekskursjon til Las Vegas, hun hans manglende innstas på bleieskiftfronten samt en anorektiker fra Portugal, og den 17 år gamle eleven hennes, Sissel Renate. Ikke relevant, mener Michael. Bittelitt relevant, mener vi andre.

Det ser ut til at partene står langt fra hverandre, og klarer de ikke bli enige må de gå rettens vei.

På treningsfeltet ser Helena at Camilla henger ved gjerdet. Til ikke å ha sett datteren på nesten et år tar hun seg gooooood tid bort, men samtalen foregår såpass gemyttlig at den ender i en intensjonsavtale om å innta et felles måltid.

Din ukentlige påminner om at «Heimebane» er godt fotografert. Foto: NRK
Din ukentlige påminner om at «Heimebane» er godt fotografert. Foto: NRK Vis mer

I mellomtiden tar vi en liten avstikker innom den lokale frisørsjappa, der supporterpamp og førstesolist Gunnar lar seg barbere som den don-en han er, mens han forteller Espen om et annet lag som ble kjøpt opp, og folk som Eddie ble erstattet av statistikere med maaastergrad som ikke kan tørke seg i ræva uten å tenke seg om først, og aldri har en universistetsutdannelse hørtes mer ut som en alvorlig og særs pinlig kjønnssykdom.

«I'll make them a steike good offer they cannot refuse.» Foto: NRK
«I'll make them a steike good offer they cannot refuse.» Foto: NRK Vis mer

Espen skjønner at Eddies fun facts om Leeds og instinktive tilnærming til toalettpapir bør føyes til på klubbens kjerneverdier, og får litt av hvert å tenke på. Han har det ikke så greit nå.

BEDRØVEDE KRØLLER: Jeg skal avsløre en liten hemmelighet for alle dere ikke-krøllefranser: Krøller er sjelens speil. De reflekterer eierens humør. Espen smiler kanskje nå, men krøllene hans sier #gråtekattemoji. Foto: NRK
BEDRØVEDE KRØLLER: Jeg skal avsløre en liten hemmelighet for alle dere ikke-krøllefranser: Krøller er sjelens speil. De reflekterer eierens humør. Espen smiler kanskje nå, men krøllene hans sier #gråtekattemoji. Foto: NRK Vis mer

Den beste løsningen han kommer opp med er å selge Mario. Damen fra NFF mener det ikke er nok. Adrian må legges ut på Finn.no, han også. Espen sier han ikke kan gjøre dette mot Helena, men har strengt tatt ikke særlig valg.

Michael har en garderobepreik med Mons og Otto. Konklusjonen er at Marianne kommer til å vinne, åkke som, fordi hun er moren deres. Hjemme spiller Lille-Michael Fifa. Det er single player, så Store-Michaels forsøk på å bonde med sønnen blir effektivt torpedert.

«Jeg hørte du har vært litt ufokuserte på skolen i det siste. Du har ikke sagt noe om det til meg?»

DET ER VEL FORDI HAN VAR UFOKUSERT, DET DA! DET ER LIKSOM LITT SÅNN DET FUNGERER. Djis. Foto: NRK
DET ER VEL FORDI HAN VAR UFOKUSERT, DET DA! DET ER LIKSOM LITT SÅNN DET FUNGERER. Djis. Foto: NRK Vis mer

Jente-Lille-Michael skal på kino, og Michael klarer så vidt å få henne til å si ha det til broren sin.

Michael Ellingsen får 3 av 10 poeng på ukens bondingbørs. Foto: NRK
Michael Ellingsen får 3 av 10 poeng på ukens bondingbørs. Foto: NRK Vis mer

I Austnes-palasset i havgapet har Adrian akkurat fått beskjed om at RBK er interessert i å kjøpe ham, og stemningen er høy (det vil si, Adrian er i ferd med å slå ut i full nevroseblomst igjen, men han er på sett og vis glad, tror jeg?).

Det er Norges beste fotballag, sier Camilla. «Du kanj spill i det derre Champions League.» Hun har litt å gå på før hun blir en vaskeekte WAG.

Og ikke minst er det i Trondheim, så han kan flytte inn i opiumskollektivet hun bor i! Jeej.

Det er fredagskvelden i Ulsteinvik, og Nils har tatt på seg sin fineste semitotalitære gråskjorte og nyter festen rundt seg i stuen til Sissel Renate. Jepp, han har bursdag, og har full overtenning og spiller rommet som en ustemt munnharpe der han står lent mot bursdagsbærebjelken sin og tar den velkjente «revolverfingeren» mot gjestene.

«Du burde lese den, den er skrevet av en fyr som heter Jordan Peterson, som ba meg rydde rommet mitt, og at hummere og mennesker har mye felles eller noe sånt, og det er så jævlig sant, ass!» Foto: NRK
«Du burde lese den, den er skrevet av en fyr som heter Jordan Peterson, som ba meg rydde rommet mitt, og at hummere og mennesker har mye felles eller noe sånt, og det er så jævlig sant, ass!» Foto: NRK Vis mer

Hjemme hos Helena starter middagen trått.

«Fint med store vinduer,» sier Adrian, smalltalk-kunstneren.

Helena har, tro det eller ei, laget mat, en slags salat med «mascarpåååååne og korriander.» Nam.

Hun har til og med tatt på seg sin fineste grå t-skjorte for anledningen. Foto: NRK
Hun har til og med tatt på seg sin fineste grå t-skjorte for anledningen. Foto: NRK Vis mer

Så var det ikke mer å snakke om. Adrian forsøker seg på en crossover-vits om fotball, Sophie Ellis Bextor og alvorlig kriminalitet, der punchlinen er «There’s been a murder on Zidane’s floor». Som medlem av årets humorprisjury anerkjenner jeg dette, ikke minst at alle referansene hans er fra millenniumsskfitet, men mor og datter Mikkelsen skal naturligvis ha det til at deres sære antihumor unektelig hadde gjort vitsen bedre.

Camillas andre gule plagg for episoden, en metafor for at hun liker gult. Foto: NRK
Camillas andre gule plagg for episoden, en metafor for at hun liker gult. Foto: NRK Vis mer

Stemningen løsner, inntil Camilla spør om det Adrian tydeligvis har prokrastinert, nemlig sommerfri. De har planlagt å reise til Innsbruck, må vite. «Ja, så hyggelig», sier Helena med samme tonefall som om hun ber om en pose på butikken, og sier at en helg sikkert lar seg gjøre. Det er naturligvis ikke nok, og Camilla tar krangelen på vegne av Adrian, han av alle fortjener da litt fri, og selvfølgelig drar hun frem Rosenborg.

«Ka da Rosenborg?» freser Helena. Oops.

Og så handler krangelen plutselig om noe helt annet igjen, men nok en gang er det de to kvinnene i Adrians liv som krangler om hans ve og vel over hodet på ham, med ikke et så rent lite snev av egeninteresse ulmende under objektivt sett gode argumenter.

«Ka vil du da?» spør Helena ham.

«Jeg? Jeg liker Varg, jeg», svarer Kong Konfliktsky.

Samme kveld tusler Lille-Michael inn til far. Han får ikke sove, han vil klippe håret sitt, for alle i klassen tar på det hele tiden, inklusive læreren (!). Superpappa gir ham råd om at han i stedet skal begynne å banne når de gjør det.

GODE GUTTERÅD I: Dette må jo gå bra. Foto: NRK
GODE GUTTERÅD I: Dette må jo gå bra. Foto: NRK Vis mer

Hos Sissel Renate har festen begynt å ta seg opp. Nils har flyttet seg fra bursdagsbjelken til bursdagsdørkarmen, og er full av entusiasme når han skjønner at Camilla og Adrian er sammen. På ingen måte nok en drøm om uoppnåelig kjærlighet som ble knust i hans skjøre, lille nerdehjerte.

Sissel Renate drar med Camilla inn på kjøkkenet, så Adrian får mulighet til å stirre tomt ut av vinduet, og Nils kan få råd av verdensvante Tommy, som sier ting som at man ikke må gi opp, for jenter ofte sier nei i begynnelsen.

Nils er i det smått selvmedlidende hjørnet, for det er jo ikke sånn verden fungerer: gutta er jo tross alt fotball-superstar-fuckboys, mens Nils er forever alone. Så han gjør det vi menn har gjort i uminnelige tider: stirrer som en lengtende hund etter Sissel Renate, før han bøtter nedpå mer alko. Nei, nei, og dobbeltnei.

GODE GUTTERÅD II: Dette må jo gå bra. Foto: NRK
GODE GUTTERÅD II: Dette må jo gå bra. Foto: NRK Vis mer

Mens det festes og koses på dansegulvet oppsøker Helena Espen og konfronterer ham om Adrian. Hun vil selge klubben. Han forteller at han har drete seg ut, og vil løse det med å selge Mario og Adrian. Det har spillere som kan erstatte dem.

«Tommy Gabrielsen er ikke Adrian Austens», forteller Helena med en topptreners innsikt.

Espen viser strengere takter: hun må ikke glemme at hun er hans ansatte.

Helena rister demonstrativt på hodet på helenask vis, målbundet, men bare et lite øyeblikk, før hun kontrer med at dette handler om Espens kontrollbehov. Men det er uansett for sent, Espen har allerede sagt nei til Nagelsmidt.

«Tjønne du itje? Det e itje sånn at e like å stå her i mørket! Eg he solgt alle lysstoffrøra i klubbhuset te han Eddie. Han skal bygge en fullskalamodell av Elland Road i lysstoff og doruller.» Foto: NRK
«Tjønne du itje? Det e itje sånn at e like å stå her i mørket! Eg he solgt alle lysstoffrøra i klubbhuset te han Eddie. Han skal bygge en fullskalamodell av Elland Road i lysstoff og doruller.» Foto: NRK Vis mer

På festen følger en Nils i ertesuppetjukk alkotåke etter Sissel Renate, ned i kjellerhybelen hvor hun bor. Han går inn på soverommet etter henne, og låser døren innenfra. Der ligger hun og sover, døddrukken.

Han legger teppet over henne, setter seg på stolen, og passer på. Åtakkgud. Jeg tror jeg glemte å puste det siste minuttet der.

Mens Helena surmuler ved båthavna, prøver Espen å pushe Mario på utenlandske klubber. Helenas furteprosjekt er foreløpig det mest vellykkede av de to.

Og som om ikke det var nok oppsøker hun Cruella de Nagelsmidt, som serverer henne vin fra en produsent hun «driver og ligger litt med». Helena foreslår å gå bak ryggen til Espen, og ta opp salget direkte for styret i forkant av møtet i morgen. Nagelsmidt, på sin side, lover å ta den overtente broren sin rett ut av ligningen om han blir et problem.

Adrian og Camilla vandrer hjem, men kun én av dem har promille. Adrian ser henne sette seg ned på huk i gresset, og spør om hun skal tisse igjen. Observant som alltid.

Han er småirritert over at hun har fått i seg vanndrivende stoffer, og det eskalerer til en slags ensidig fyllekrangel der Camilla prøver å få frem at han ikke må gjøre som mora hennes sier. «Sannheten er at du har ingen egne meninger». Ouch. Statuen Adrian forholder seg til dette med stoisk ro, muligens fordi Helena ikke er der til å fortelle ham hva han skal svare, og bærer Camilla hjem på ryggen, som hingsten/pakkeselet han er.

LØRDAG

Espen springer med lette ben og glade krøller til styremøte. Han har gode nyheter. Men styret vet det visst alt, de har fått mail fra Nagelsmidt. Espen, som tydeligvis aldri har klart å gjenkjenne et åpent mål når han ser det, forteller dem at han har sagt nei.

Han har nemlig forlenget noen sponsoravtaler, og fått en god deal på Mario, så da kan vi kjøre debatt. Helena værer de sporstlige mulighetene, og er trygg på at Nagelsmidt vil ta vare på sjela til klubben. Hun har til og med snakket med henne. Krøllene til Espen inntar umiddelbart besviken positur.

Et tu, Helena? Foto: NRK
Et tu, Helena? Foto: NRK Vis mer

Mens det stemmes over klubbens fremtid, våkner Sissel Renate, og oppdager Nils. Saltstøtten har sittet og passet på henne hele natten. Hun synes naturlig nok det er litt freaky, men han forventer en takk. Så han går inn for et kyss.

Men sånn funker det ikke, Nils. Hva enn alle edle ridderhistorier (se også: «Game of Thrones») og de store gutta har fått deg til å tro: Sex er ikke et belønningssystem, eller et dataspill der man låser opp en pulebonus om man har bygget opp noen ektstra karmapoeng.

«Du får ikke noe pris for at du ikke har voldtatt meg», sier hun og hiver ham på dør.

Oppe i stuen står Aron, Norges mest pliktoppfyllende gjest, og rydder opp gårsdagens slagmark. Nils setter seg ned i sofaen, og monologen han holder ut i det store intet blir også limet til sluttmontasjen.

Med resignert, klinisk stemme forteller han om mennene som har gitt opp kvinner, som har skjønt at om man hadde brukt all energien sin på å løse verdensproblemer i stedet for å få seg et ligg, hadde vi hatt paradis på jord, eller noe sånt.

Denne konklusjonen kommer naturligvis fra avmaktsfølelsen han sitter med. Formeningen om at han har gjort «alt riktig», og likevel kommer til kort, fordi den eneste kapitalen han vil ha, er det ikke hans kjønn som disponerer kontoen til. «Det er damenes verden. De sitter på alle nøklene til alle dørene, og vi står pent utenfor og banker på, og spør om å få komme inn».

Samtidig ser vi bilder av valgtaper Espen, som maktesløs må se Nagelsmidt ta over klubben hans.

Vi ser Michael kjøre full isfront mot Marianne, og fortelle henne at videre dialog foregår gjennom advokaten hans.

Og vi ser Camilla ikke orke mer og muligens dumpe Adrian.

«Det er damene som styrer showet», fortsetter Nils. «Og hvis vi gutta ikke innser det, da er vi fucked.»

Og med det trer «Heimebane» eksplisitt inn i vår tids store kjønnskamp (hvor den naturligvis har befunnet seg helt siden første scene), og av alle elskelige rollefigurer i serien, så er det fanfavoritten Nils som fronter manneaktivismens side. Hvem så vel den komme?

BORTSETT FRA MEG DA, SÅ KLART! (Fra Dagbladets recap s02e01)
BORTSETT FRA MEG DA, SÅ KLART! (Fra Dagbladets recap s02e01) Vis mer

Det er et modig valg av serieskaperne, men det er også den uunngåelige konsekvensen av at kompromissløse historiefortellere lar rollefigurene de har skapt, med så steile viljer og motstridende livsanskuelser, gå i klinsj med hverandre.

Ikke desto mindre modig blir det når de to episodeforfatterne legger såpass lite dramaturgiske føringer på hva vi faktisk skal føle på slutten av denne episoden.

Det skal bli artig (og litt skremmende) å se hvor mange seere som faktisk sier seg enig med Nils’ nye verdensbilde. Men også hvor mange som tar avstand fra det, men tror serien forfekter det. Noe sier meg at det kan bli behov for en ny åpningsdigresjon i neste ukes recap.

For som alltid evner «Heimebane» å få oss til å forstå begge sider av saken, og sympatisere med mennesker selv om vi vet de tar feil. Det åpner for en rikere kunstopplevelse, men også en som kan by på kognitiv dissonans hvis man ikke holder tunga rett i munnen, og husker på at det å skildre noe ikke er det samme som å bifalle det.

For det er lett å skjønne Nils’ frustrasjon, og hvor monologen hans kommer fra. Men det er ikke dermed sagt at årsaksforklaringen til disse forståelige følelsene stemmer, eller at de står i logisk og proporsjonalt forhold til konklusjonen hans. Å rette frustrasjonen sin mot kvinner som sådan i stedet for innad, mot sin egen følelse av berrettigelse, og ikke minst mot de uproporsjonale forventningene og forenklede relasjonsdynamikkene skapt av både ham selv, og krefter og strukturer langt utenfor noens kontroll, vil bære galt av sted. Å glemme at Sissel Renate har en egenverdi og ikke eksisterer for at han skal ha noe å rette sin attrå og dyrking mot, likeså.

Og Espen kan føle seg så sveket og overkjørt han bare vil av kvinnene i sitt liv: NFF, Helena og Nagelsmidt, men det er nå engang han selv som trikset med kontraktene og skapte dette uføret. Lojalitet går begge veier.

Og om Adrian var i stand til å formidle føleseslivet og viljen sin med noe annet enn gutturale grynt, ville han og Camilla kanskje vært på vei til Innsbruck nå, i stedet for hun alene til Trondheim.

Og Michael? Ja, han burde kanskje innsett fra starten av at han var på fulltidskontrakt som far og ektemann, og at det ikke var opp til ham alene å avgjøre om han skulle la seg låne ut til portugisiske anorektikere eller lokale tenåringer med stjerner i øynene.

Ukens episode av «Heimebane» utfordrer oss til å velge side, ved å vise sympatiske karakterer ta seg til rette på usympatisk vis, og så selvrettferdig antagonisere dem som reagerer. (I kjønnsbalansens og kompleksitetens navn, se for øvrig også: stort sett alle valg Helena noensinne har tatt og forsvart, Nagelsmidt, Camilla og så videre. Mer om dette i en senere recap, håper jeg.)

Men å plassere skylden på kvinnene i alle disse eksemplene er å ikke se selvberettigelsen i eget øye for flisen i sin søsters. Å plassere en kollektiv skyld på alle kvinner for det, er sånn verden går i stykker av.

Enten du liker det eller ikke, det kan se ut til at «Heimebanes» kampsone er utvidet.

---

Les også Dagbladets tidligere «Heimebane» recap:

Sesong 2 (Christopher Pahle)

Sesong 1 (Marie L. Kleve)