Heimesigur

Det er to sider ved Sigur Rós. Vi dro til Island og fikk møte begge.

- VENT LITT, SÅ SKAL JEG vise deg noe vi kaller «Russian Sauna».

Kjartan Sveinsson, den hengslete keyboardisten til Sigur Rss, og trommis Orri Pall Dyrason løper og henter ei diger bøtte.

Sammen med resten av bandet - den enda mer hengslete vokalisten Jon Thor «Jonsi» Birgisson og bassist Georg Holm - har Kjartan og Orri invitert FREDAG på badstu og kanopadling og lek og moro ved Laugarvatni, en drøy times biltur unna Reykjavík.

Sammen med to representanter for det engelske plateselskapet Fat Cat og et par japanere, sitter vi og frykter det verste. «Russian Sauna» høres ut som en torturmetode fra Stalintida.

Gutta fniser og ler der inne i den helvetes varmen i den naturlige dampbadstua. Roll over, Finland. Det bobler i den varme kilden under oss. Svetteperlene på huden bobler også. Det er nesten umulig å puste. Den heite dampen svir av øyelokkene. Svovellukta river neseborene i stykker. Litt tortur er akkurat det vi trenger.

TIDLIGERE PÅ DAGEN var det ikke mye lek og moro og fnis og latter. Og det var betydelig kaldere. Vi skulle møte Sigur Rós i en leilighet midt i Reykjavík.

Bandet bak drømmeplata «Agætis Byrjun» fra 2000.

Bandet med sitt eget språk - hopelandish.

Bandet som sa nei til å spille på David Letterman Show fordi de bare fikk tre minutter når de egentlig trengte åtte.

Bandet som har verdens mest celebre fanskare. Brad Pitt, Madonna, Tom Cruise, David Bowie, Moby, Metallica og Radiohead, for å ha nevnt noen av dem.

Bandet som nå skal vende tilbake med en plate uten tittel med åtte låter som heller ikke har tittel. Parentes-plata. Det er den vi er kommet helt hit for å snakke om. Men det er ikke lett.

FOR DEN ENE SIDEN av Sigur Rós er denne: en apatisk, innadvendt slackergjeng med minimal intervjulyst. Typiske musikken-snakker-for-seg-selv-typer.

Bassist Georg kommer for sikkerhets skyld for seint. Fylla har skylda. Men etter en del om og men, klarer gutta å komme seg ut av sin lavmælte beslutningsvegring.

- Vi går ned til Kaffevagninn, bestemmer Jonsi, vokalisten som er blind på det ene øyet og som spiller gitar med cellobue.

Søsteren hans heter Sigurrós, og er like gammel som bandet. Åtte år.

- Det er en gammel fiskerkafé. Vi drar dit når vi vil snakke med venner og komme oss vekk fra alle de hippe trendkafeene.

Det er stykke å gå. På vei ned Reykjavík hovedgate Laugavegur stikker de innom en Røde Kors-bruktsjappe, en platebutikk og Jonsis leilighet. Bassist Georg anbefaler høflig bandet Leaves, hvor fetteren hans er trommis.

- Ikke min kopp te, men de gjør det visst bra i England for tida, forteller han.

For øvrig er Georg i seriøst dårlig humør. Den ekstensive påspanderingen fra plateselskapets Island-utsendinger kvelden før har satt sine tydelige spor. Nå bøtter det ned i tillegg.

- Hvem sin fucking smarte idé var det at vi skulle gå ned hit!?

KAFFIVAGNIN SVARER UTVILSOMT til forventningene. Det er en god gammel skipperbu som serverer kaffe og kleina , en slags svele laget i smult, og annen robust kost. Kanskje verdens minst pretensiøse rock\'n\'roll-hangout.

Sigur Rós snakker veldig lavt på gebrokkent engelsk, og gjerne i munnen på hverandre. Noen ganger sitter de lenge og sier ingenting. Andre ganger svarer de like surrealistisk som Bob Dylan anno 1966.

- Dette med å ikke ha titler på låtene deres, bare parenteser. Er ikke det litt pretensiøst?

- Jo, veldig pretensiøst, sier Jonsi himlende.

- Men hva er ideen da?

- Vi ville jo ikke gjort det hvis vi syntes det var pretensiøst. Vi lager bare musikk, mener Georg.

- Vi sang på islandsk på den første plata vår, men ingen utenfor Island forstår noe av det likevel, påpeker Jonsi.

- Men det er jo greit å kunne referere til låttitler, er det ikke?

- Jeg forholder meg aldri til låttitler. Hvis jeg skal anbefale noe for en venn, sier jeg alltid «hør på låt nummer fire» og slike ting, sier Jonsi.

Orri påpeker at han har kjøpt en utrolig stor kleina. Georg freser fra den andre enden av bordet.

- Det er ingen vits i å ha låttitler. Låtene våre har ingen navn. Vi måtte i så fall ha funnet opp noen, og hva er poenget med det? Sangene hadde noen veldig dumme arbeidstitler, som vi brukte bare for å huske dem selv.

- Kan dere gi et eksempel?

- «Vaka». Det er navnet på datteren til Orri. Den eneste grunnen til at den fikk det navnet, var fordi Orri skulle plukke opp Vaka i barnehagen den dagen vi skrev sangen.

- Hvilken sang er det da?

- Låt nummer én.

- Sangene deres varer ofte ti-tolv minutter. Er det nødvendig at de er så lange?

- Ja, det er nødvendig for at sangen skal bli ferdig. Vi lager ikke lange sanger med vilje, men de må bli så lange for at vi skal få sagt alt vi skal, mener Kjartan, som sikkert snakker utmerket norsk etter å ha tilbrakt deler av barndommen sin på Furnes og i Lommedalen. Men han foretrekker sin gebrokne engelsk.

- Dere redigerer ikke dere selv noen gang?

- Jo da. Vi kapper ned sangene underveis. Det var en som ble veldig kjedelig, og da forkortet vi den litt. Da vi begynte å skrive sanger, særlig i gamle dager, var de ofte en halvtime lange. Nå er vi mer fokuserte, vi vet når vi skal stoppe.

- Det høres ganske tilfeldig ut?

- Ja. Vi er jo ikke ordentlige musikere. Vi bare... spiller.

- Det er litt mer mørke og undergang i musikken deres nå, sammenliknet med «Agætis Byrjun». Hvor kommer det fra?

- Det kommer selvsagt av våre patetiske liv i musikkbransjen, av at vi er deprimerte hele tida, sier Kjartan og gliser.

- Nei, vi vet ikke. Det bare skjedde. Det var ikke noe vi planla. Det er vel bare en slags utvikling.

- Så det er ingenting alvorlig som har hendt siden sist?

- Nei. Vi har vel bare reist rundt og snakket med mye rare folk.

- Det du sier er at dere blir deprimerte av å gjøre intervjuer?

- Hehe.

OK, vi tar hintet, spiser opp kleina, tar noen bilder og tar en taxi tilbake til sentrum av Reykjavík.

DET ER FØRST ETTERPÅ at Islands største musikkeksport siden Björk tiner opp skikkelig, og viser at de tross alt ikke bare er en gjeng fåmælte skotittere.

Kjartan har leid en minibuss. Etter å ha kjøpt pølser, godteri, tørrfisk og norsk potetsnacks på bensinstasjon, bærer det ut i den islandske periferien. Målet er det naturlige dampbadet - Gufubapip - ved Laugarvatni.

På veien stopper bandet opp for å hive stein ned i et enormt kraterliknende søkk på størrelse med en fotballstadion, ikke så langt unna Atlanterhavsryggen. Det er mulig Island har gått glipp av et betydelig kasttalent i Orri. Sigur Rós ler og har det gøy. Du verden.

Og litt etterpå, inne i dampbadstua, er det altså varmt som Gehenna når Kjartan Sveinsson og Orri Pall Dyrason reiser seg opp, går ut og løper for å hente ei diger bøtte.

Vi sitter der med boblende hud, pusteproblemer og såre øyelokk og venter på «Russian Sauna».

Kjartan og Orri ler sikkert hele veien til springen. Jonsi fniser. Til og med Georg er i godt humør nå, etter hvert som alkoholen fra i går blir drevet ut ved hjelp av islandske naturkrefter.

Døra inn til badstua åpnes. SPLOISSSSSH.

Gisp.

«Russian Sauna» er en diger bøtte kaldt vann over hodet. Akkurat hva vi trengte, faktisk.

Og så ler Sigur Rós enda mer, før de løper i dusjen og setter kursen mot kajakkene.

Det er da Dave fra plateselskapet hvisker til oss:

- Det sitter langt inne, men egentlig er de en morsom gjeng.

<B>BANDET: Sigur Ròs består av Jon Thor «Jonsi» Birgisson, Kjartan Sveinsson, Georg Holm og Orri Pall Dyrason.