EN NY TID: Hæren har 7 800 personell, mens Heimevernet har rundt 40 000. Disse må slås sammen hvis Forsvaret skal kunne løse framtidas utfordringer, mener kronikkforfatterne. Foto: Forsvaret.
EN NY TID: Hæren har 7 800 personell, mens Heimevernet har rundt 40 000. Disse må slås sammen hvis Forsvaret skal kunne løse framtidas utfordringer, mener kronikkforfatterne. Foto: Forsvaret.Vis mer

Heimevernet og Hæren må slås sammen

FORSVARET: Heimevernet får knapt øvd, og slitasjen på Hæren er stor i Afghanistan.

||| LES OGSÅ: - Uforsvarlig og lite rasjonelt for Norge

SIDEN ANNEN verdenskrig har Norges landmilitære forsvar bestått av Heimevernet og Hæren. Sistnevnte har nå om lag 7 800 personell (inkludert vernepliktige), mens Heimevernet har rundt 40 000, og i løpet av det siste år har mange uttrykt bekymring for at landforsvaret forvitrer. Heimevernet får knapt øvd. Slitasjen på Hæren er stor i Afghanistan, og den står uten et apparat som kan organisere en større økning av landforsvaret hvis det skulle bli nødvendig.

Mye tyder på at utfordringene vil tilta i den nærmeste fremtid, ikke minst fordi Forsvaret står overfor meget vanskelige interne prioriteringer. Sjøforsvaret skal ta i bruk nye fregatter og kystkorvetter samtidig som svært dyre ubåter vurderes kjøpt. Luftforsvaret er på sin side i ferd med å foreta den norske stats største handel noensinne med anskaffelsen av nye kampfly. Samtidig tilsier all erfaring at det ikke er realistisk å regne med noen økning i forsvarsbudsjettet.

SELV OM DET neppe er noen mirakelkur for å løse de store utfordringer landforsvaret står overfor, bør Heimevernet og Hæren nå føres sammen i det felles Landforsvaret under ledelse av én generalinspektør på samme måte som Sjø- og Luftforsvaret. Et langt viktigere argument for en slik sammenslåing enn økonomi, er de sikkerhetspolitiske utviklingstrekk som har gjort seg gjeldende de senere år. I lys av hvordan norske myndigheter i dag opplever den sikkerhetspolitiske situasjon, er det helt nødvendig å styrke beredskap og territorialforsvar ved å konsentrere det som er igjen av landmilitære kapasiteter i et felles landforsvar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her har mye endret seg siden regjeringen omkring årtusenskiftet iverksatte en forsvarsreform basert på den forutsetning at det i fremtiden ikke ville oppstå sikkerhetspolitiske situasjoner som ville kreve et nasjonalt landforsvar av en viss kapasitet.

DEN RØDGRØNNE REGJERINGEN påpeker nå at den sikkerhetspolitiske situasjonen oppleves som uforutsigbar. «Vi står i dag overfor et komplekst sikkerhetspolitisk bilde som samtidig framviser flere bekymringsfulle trekk, omfattende nye geopolitiske utviklingstrekk og til dels økende globaliseringsutfordringer, og betydelige nasjonale utfordringer på ressurssiden i våre egne områder» (forf. uthevinger), sies det i regjeringens siste langtidsplan for Forsvaret.

Behovet for reaksjonsevne, reservestyrker og mobilitet understrekes. I regjeringens strategiske konsept fra i fjor heter det at man ikke kan regne med noen «varslingstid når det oppstår episoder av sikkerhetspolitisk karakter». Regjeringen sier også at militær utholdenhet må tillegges vekt fordi nasjonal krisehåndtering kan kreve løpende tilgang til kompetente militære bakkestyrker over tid. Og Forsvaret må opprettholde et visst grunnlag for gjenoppbygging i tilfelle mer omfattende trusler mot norsk territorium. Heri ligger imidlertid en vanskelig avveining mellom hvor store reservestyrker Forsvaret skal bygge opp i en situasjon der trusselbildet fra norsk side oppleves som avdempet, og hvor mye av oppbyggingen som skal utsettes til mer omfattende trusler eventuelt skulle oppstå.

Dette er svært krevende, fordi det er vanskelig for utenriksledelsen å identifisere skifter i internasjonal politikk og hvilke skifter som kan ha betydning for norsk sikkerhet.

I DETTE BILDET er det verken rasjonelt eller forsvarlig for småstaten Norge å opprettholde to parallelle landmilitære organisasjoner. Situasjonen i dag er veldig annerledes enn i 1946 da Heimevernet ble opprettet og todelingen av landforsvaret innført. Den gang var det viktig å fange opp de mange private initiativ i Milorgkretser etter krigen og få disse under politisk kontroll gjennom å samle det i Heimevernet. Fremfor alt tilsa erfaringene fra 9. april at et landsdekkende militært oppbud var viktig dersom landet igjen skulle bli utsatt for et strategisk angrep. Denne forståelsen ble naturlig nok forsterket i løpet av den kalde krigen. 

DET ER NÅ 20 år siden den kalde krigen tok slutt, og de siste ti år har Forsvaret gjennomgått enorme endringer i volum og innretning. Fremfor alt springer det oss i øynene at Heimevernet og Hæren er blitt svært like. Heimevernet har fått en rekke oppgaver som tidligere var Hærens, ikke minst ansvaret for territorialforsvaret, men det deltar også i Afghanistan sammen med Hæren.

Begge to er dessuten blitt så små at den gjensidige avhengigheten på alle nivåer har økt markant, særlig innen rekruttering/utdanning og operasjoner.

Det neste skritt vil være å fullføre denne tilnærmingen ved å samle Heimevernet og Hæren i det felles Landforsvaret. Dette vil kunne innrettes og organiseres slik at begge parters egenart og fortrinn videreføres — og samtidig i langt større grad enn i dag utfyller og forsterker hverandre. Eksempelvis vil heimevernsdelen av Landforsvaret primært kunne ha ansvar for territorialforsvar og være en «styrkebrønn», mens hærdelen kan utgjøre innsatsforsvaret. Men her må en felles landforsvarsledelse komme på banen for å identifisere synergieffekter og stake ut en langsiktig, bærekraftig kurs.

SAMMENLIGNET MED to separate organisasjoner, vil et felles landforsvar enklere kunne bidra til å øke Norges landmilitære kapasitet på kort varsel. Dersom en situasjon hvor dette blir nødvendig skulle oppstå, må landforsvaret i fredstid være organisert slik at det faktisk er i stand til å gjennomføre en økning. Det kan ikke herske uklarhet om myndighet, ansvar, oppgaver og doktriner.

Et felles landforsvar vil videre gi enkelhet i operativ planlegging og utførelse, noe som er av stor betydning for både beredskap og territorialforsvar. I operasjoner sammen med allierte tilsier mange tiårs erfaringer fra Nato-samarbeidet at operativ enkelhet er avgjørende. Dette gjelder spesielt i den innledende fase av en operasjon, uansett om det dreier seg om krig, krise eller katastrofer i fredstid. Med de begrensede landmilitære ressurser Norge rår over, må alle deler av landforsvaret kunne operere sammen på kort varsel.
 
ET FELLES LANDFORSVAR under én ledelse vil gi en fleksibel organisasjon som kan tilpasses de endringer som måtte komme. Det dreier seg om å utvikle et militært redskap som raskt kan omstilles i forhold til skiftende omgivelser og nye situasjoner, både når det gjelder omfang av organisasjonen og hvordan ulike oppdrag løses.