Heisatur til Kenya

En lang, snirklet og skravlete Afrikansk reise, som er vel verd turen.

BOK: «Gleden og tryggheten – muren mot alle som vil utslette det som er vårt, skal jeg gi videre til dem som kommer etter meg. Slik at de som jeg glemmer smerten, men aldri glemmer hvem de er.»

Sitatet er lagt i munnen på den mystiske kenyanske legen Minnie. Hun har gjort det til en livsoppgave å bedrive omskjæring. Seyfarth moraliserer på ingen måte over Minnies legegjerning. Tvert om. «Misjonærene» er en dramatisk og til dels komisk opprørsroman. Blant annet mot politisk korrekt vestlig moralisme.

Kidnapping

Det gjelder å få leseren på kroken med en gang, rådet Anne B. Ragde vordende bestselgerforfattere i et NRK-intervju. Det rådet følger ikke Seyfarth i «Misjonærene». Først etter tretti sider gir denne boka en slags mening. Da sitter vi på en buss med en gruppe økoturister på kulturreise i Kenya.

Der sitter også unge forvirrede Jack Hansen. Han har rømt fra en nabo som leker at hun er mor, og en kjæreste han ikke vil binde seg til. I Kenya finne han en livsoppgave. Han får høre om den bestialske skikken med omskjæring. Han forstår at her må noe gjøres. Og han kidnapper den lille guiden Mbambi, for å redde henne fra omskjæring. Deres underlige reise går via en misjonsstasjon til et hotellrom i Nairobi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Berg- og dalbane

Adelheid Seyfarth knalldebuterte med «Fars hus» i 2005. Også «Misjonærene» skiller seg ut i bokhøsten. Det er ikke fordi Seyfarth har en knakende god penn. Tvert om Denne 500 siders boka er altfor lang. Den framstår som rotete redigert, snirklete og skravlete med intriger og småfortellinger som ikke alle gir mening. Den er kort og godt irriterende lesning.

Inntil leseren kommer inn i rytmen, og forstår at det bare er å gi seg hen. Og stole på Seyfarths særegne stil. Lik en berg og dalbanetur, der vi omsider sakker farten. Og forstår at det var verdt turen.

Nådeløse opprørere

Det beste med Seyfarth er at hun har noe på hjertet. Hun har mye på hjertet. Hun skriver om Europa og Afrika, om hvite og svarte. Men ikke om de slemme og snille. Hun skriver om de grusomste smerter småjenter har når de blir omskåret. Hun skriver om de nådeløse mau-mau opprørerne som kuttet hode av hele familier. Deriblant én, hvor en liten jente ble spart fordi hun skulle bli omskåret samme dag. For siden og måtte dø. Dette var den hvite misjonæren Gunnhild Snow vitne til. Hun reddet livet takket være den døende jenta. Men hun kan aldri tilgi seg selv, fordi jenta fremdeles levde da hun flyktet.

Misjonæren Snow er bare en av de mange personene hvis skjebne og tanker Seyfarth gir oss innblikk i. Ofte via de mest radbrukne dialoger. Den politisk korrekte Unni Plan blir for eksempel skrekkelig opprørt da Karen Blixen omtales som forførerisk rasist. Eller bilmannen Reidar som er på tur med kona, men gjerne plukker «smårips» av begge kjønn, men da med beskyttelsesdrakt.

Mange av portrettene bikker nesten over i karikaturen, men Seyfarth redder det med en forsonende humor. Og med en reflektert intelligens.

Verdig død

Det er veldig mye godt her. Misjonærsønnen Thomas refser sin mor for å ha ofret barna til fordel for Kallet. Og forteller om da han som redd liten internatskolegutt lå og strøk den etter hvert inntørkede frukten moren hadde gitt ham på sitt halvårige besøk fra misjonsmarken. Han lot som om det var hennes hud han strøk. Seyfarth setter omskjæring opp mot vestlige kvinner som maltrakterer kroppene sine. Om minner om at vi i Vesten snakker om en verdig død uten smerter. Når det jo ikke eksisterer noe som heter en uverdig død. Bare uverdige måter å ta vare på våre gamle og døende på.

Det vakreste her er forholdet mellom Jack og Mbambi: Hennes tillitsfullhet overfor en forvirret Jack som etter hvert må flykte fra en ufrivillig kroppslig lyst overfor jenta. Og som forstår at det muligens er noe galt med en vestlig logikk, som fører til spørsmålet: «Hvordan lever man egentlig sammen med mennesker som maltrakterer barna sine?»