SATTE FART PÅ BADFINGER: Uka etter at Badfinger ble spilt i «Breaking Bad» sin avslutningsscene, økte streamingtallene med 9000 prosent. Det var imidlertid Ikke alle i bandet som fikk oppleve suksessen. Foto: TVNorge
SATTE FART PÅ BADFINGER: Uka etter at Badfinger ble spilt i «Breaking Bad» sin avslutningsscene, økte streamingtallene med 9000 prosent. Det var imidlertid Ikke alle i bandet som fikk oppleve suksessen. Foto: TVNorgeVis mer

Heisenberg-effekten

Badfinger tonesatte Walter Whites siste skjebne. Men oppdraget kunne like gjerne vært gitt til Inger Lise Rypdal.

MUSIKK PÅ TV: Det var scenen med en sjuskete og Prozac-knaskende Tony Soprano, langt nede i en av sine verste depresjoner, tonesatt av barytonstemmen til Stuart Staples i Tindersticks, som for alvor satte søkelyset på musikkbruken i tv-serier en sen vårdag i 1999.

«Tiny tears make up an ocean. Tiny tears make up a sea. Let them pour out, pour out all over. Don't let them pour all over me», heter det i låta som speiler det bunnløse bassenget av tristesse som den moderne mafiosoen er i ferd med å drukne i.

Lista over eksempler på The Sopranos' innovative gjenbruk av gamle låter er lengre enn geipen på dem som er misfornøyd over måten serien endte på. Og låta som ble brukt i akkurat den scenen, i seriens siste sekunder, er kanskje det beste eksemplet av dem alle.

TRAGISK SKJEBNE: Badfinger ble oppløst da to av medlemmene tok selvmord. Fra venstre: Mike Gibbins, Pete Ham, Tony Evans og Joey Molland.
TRAGISK SKJEBNE: Badfinger ble oppløst da to av medlemmene tok selvmord. Fra venstre: Mike Gibbins, Pete Ham, Tony Evans og Joey Molland. Vis mer

Den skal vi imidlertid komme tilbake til.

Fra glemselen Det er nå snart ei uke siden norske TV-seere kunne ta farvel med en annen av det 21. århundrets mest hyllede fjernsynskarakterer, Walter White. Mannen som, hvis man ser svarthvitt på det, gikk fra å være en kuet og kreftsyk kjemilærer til å bli et manipulerende og metamfetaminselgende monster i TV-serien «Breaking Bad».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der det var Journeys 80-tallssviske «Don't Stop Believin'» som fulgte Tony Soprano i døden (ja, han ble drept), var det Badfingers «Baby Blue», produsert av Todd Rundgren i 1971, som ble Walter Whites svanesang.

Men hva var det som fikk serieskaperne David Chase («The Sopranos») og Vince Gilligan («Breaking Bad») til å ty til akkurat disse låtene når de skulle akkompagnere sine hovedpersoners stumme dødsrallinger? Og hvorfor funker det? Verken Journey eller Badfinger var særlig aktuelle da de ble hentet ut fra glemselen. Sistnevnte band hadde sågar lidd en tragisk skjebne, med to bandmedlemmer som tok sine egne liv i løpet av en åtteårsperiode på 70- og 80-tallet.

Nøkkelen ligger selvfølgelig i serieskapernes evne til å finne låter som de tvinger inn i sitt eget univers og inn i en ny kontekst, men som fremdeles høres ut som at den er skrevet spesielt for akkurat den scenen som utspiller seg på TV-skjermen.

Ironisk og bokstavelig David Chase hadde tidligere vist musikalsk fingerspitzengefühl med måten han fikk en instrumentalversjon av rapperen Xzibits «Paparazzi» til å matche en scene der FBI overvåker Soprano-mafiafamiliens innsettelsesseremoni med skult kamera, og der han brukte The Chi-Lites såre ballade «Oh Girl» som bakteppe mens Tony Soprano banker opp sin tidligere elskerinnes nye kjæreste bare fordi han kan, med et belte i den ene hånda og sine psykopatiske personlighetstrekk i den andre.

- Vi visste at vi ikke ville ha egen filmmusikk til denne serien. De fleste låtene har vi tenkt på lenge, og alltid hatt lyst til å bruke. Når låtene funker sammen med bildene, oppstår en elektrisk spenning, sa Chase i et intervju med Rolling Stone i 2006.

Den samme filosofien brukte nok Vince Gilligan i hans søken etter de perfekte låtene til «Breaking Bad». Ofte ble musikken her brukt til å få et sårt tiltrengt komisk avbrekk fra seriens ellers bekmørke stemning, som når Gale Boetticher hører på den kinesiske, smått absurde, jentekvartetten Zhang Fan mens han koker te, uvitende om at han snart skal møte sitt endelikt i form av en kule i panna.

En låt må altså inneholde i alle fall én av to ting, enten melodisk eller lyrisk, for å være vellykket i denne TV-seriekonteksten.

Den må enten ha en ironisk tilnærming til scenen den skal lydsette, som når Eurytmics «I Saved the World Today» spilles idet Tony Sopranos hjemmeværende kone Carmela bestemmer seg for å reise til Roma på jentetur i et forsøk på å framstå som en sterk, selvstendig kvinne.

Eller så må den ha en nærmest bokstavelig tilknytning til det som visuelt skjer på skjermen, slik når man får et av de første glimtene av Walter Whites alter ego Heisenberg mens han tar seg av et par rivaliserende narkodealere på en parkeringsplass, med Brooklyn-bandet TV On The Radio gaulende på frasen «death professor» i bakgrunnen.

Alternativ virkelighet Her valgte Chase og Gilligan litt forskjellige veier da de skulle sette punktum for sine respektive komplekse TV-karakterer.

MED SIN STORE KJÆRLIGHET: Walter Whites siste stund. Foto TVNorge
MED SIN STORE KJÆRLIGHET: Walter Whites siste stund. Foto TVNorge Vis mer

«The Sopranos»-avslutteren «Don't Stop Believing» havner i den første kategorien. Den oppstemte, drømmende powerballaden om at livet går videre, peker nese til TV-seeren før skjermen brått går i svart.

«Baby Blue» er på sin side en mer bokstavelig avslutning på Walter Whites forhold til sin store kjærlighet, den blåfargede metamfetaminen.  «Guess I got what I deserve. Kept you waiting there, too long my love», synger Badfingers nå avdøde Pete Hem mens Walter White blør ihjel på det eneste stedet han følte seg hjemme, narkolaben.

Det er vanskelig å se for seg noen andre låter som skulle passet bedre til disse to scenene. Men jeg kan likevel ikke la være å se for meg en alternativ virkelighet, der det var Inger Lise Rypdals «Baby Blue» som fikk gå i grava med Walter White.

Bare forestill deg at du hører på dette:

MUSIKALSK ANSVARLIG: Selv om The Sopranos hadde en såkalt music supervisor, var det David Chase som hadde stålkontroll på de musikalske valgene. Her med James Gandolfini. Foto: NTB Scanpix
MUSIKALSK ANSVARLIG: Selv om The Sopranos hadde en såkalt music supervisor, var det David Chase som hadde stålkontroll på de musikalske valgene. Her med James Gandolfini. Foto: NTB Scanpix Vis mer

«Baby Blue, bryt dine lenker, han knuser din personlighet. Baby Blue, bruk dine tanker, ta et råd i vennlighet. Baby Blue, du må gå fra ham, mens tiden ennå er din venn. Han er den som krever, men som aldri gir igjen».

PASSENDE AVSLUTNING: Inger Lyse Rypdals versjon av Neil Sedakas «Baby Blue» er som skrevet til «Breaking Bad».  Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
PASSENDE AVSLUTNING: Inger Lyse Rypdals versjon av Neil Sedakas «Baby Blue» er som skrevet til «Breaking Bad». Foto: Anita Arntzen / Dagbladet Vis mer