Heklinga i meklinga

Ingress

Meninger

NHO-sjef Kristin Skogen Lund har gjort det igjen. Hun har trampet i klaveret og tråkket i salaten, men har et poeng. Og VG har en god sak: «NHO-sjefen lei av heklemekling». Avisa viser til et foredrag Skogen Lund holdt på et lukket frokostmøte i en medlemsbedrift. Der blåste hun ut sin ergrelse over det hun mener er dårlig utnyttet tid til mekling.

Som kjent er lønnsforhandlinger en langdryg prosess. Det hele starter med at de respektive organisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversida drøfter egne krav og posisjoner på særskilte tariffkonferanser. En snau måned før den gamle tariffavtalen utløper møtes partene til forhandlinger. Svært ofte blir ikke partene enige. Forhandlingene brytes og går til mekling. Da har riksmekleren et antall dager på seg til å forlike partene eller konstatere at det er umulig. Svært ofte brytes også meklingen. Da inntreffer en firedagers frist. Partene får kniven på strupen. Spenningen stiger etter hvert som meklingsfristen nærmer seg.

Enten blir man enige eller så blir det arbeidskonflikt. Oppgjøret i frontfaget fulgte denne prosedyren. Det endte med en anbefalt avtale. Men løsningen kom først 18 timer på overtid. Og før vi kom så langt, hadde NRK sendt et innslag fra meklingsinnspurten som viste ventende, heklende kvinner i Fellesforbundets forhandlingsdelegasjon. Det var angivelig det som fikk Skogen Lunds kjele til å koke over.

Selvsagt vet NHO-sjefen at venting er en del av alle forhandlinger. Og hva menige medlemmer av en forhandlingsdelegasjon gjør i ventetida bør være uinteressant, enten de forsøker å finne en løsning, få seg en blund, en matbit, leser nyheter på medbrakte laptoper eller hekler. All menneskelig virksomhet kan ikke strømlinjeformes etter næringslivets produktivitetsmål.

Men hvis hele forhandlings- og meklingsforløpet fortoner seg som spill og uthaling, svekker det respekten for de lover, avtaler og regler som gjelder i arbeidslivet. Vi har ikke grunnlag for å hevde at bruddene kom på avtalte tidspunkt og at det meste fulgte en nøye uttenkt plan. Men forløpet minnet om noe vi har sett før. Både bedriftene, de ansatte, riksmekleren og samfunnet skal være glade for at det ikke endte i streik på grunn av at man ikke hadde utnyttet tida godt nok. At NHO-sjefen, med over tre millioner kroner i årslønn, besværer seg over de 50-øringer som blir resultatet av slike forhandlinger, er mildt sagt umusikalsk. Tvert om burde hun elske 50-øringer. De er et symbol på moderasjon.