Heksejakt på «elitister»

RAGDE-DEBATTEN: De siste dagene har det foregått en meningsutveksling om Kjell Ivar Skjerdingstad på Dagbladets debattsider. Det er nemlig feil å si at debatten egentlig handler om Anne B. Ragdes prosa eller litterær kvalitet. For mens Skjerdingstad konsentrerer seg om Ragdes litteratur, hauser Tore Renberg og Jacob Margido Esp opp en indignert stemning. Det sies «Det er alltid moro med litteraturvitere som har skrivebord på et institutt» eller «Skjerdingstad finner akademisk glede ved å ta frem slegga».

Man må kunne ta motet til seg og si at dette er både usaklig og tydelig fyllt av en uavklart, personlig bitterhet. Skjerdingstad har rett til å stole på sin egen dømmekraft uten å bli stemplet som elitist, og det er fullstendig latterlig å tro at all bestselgerlitteratur er god. Det skinner igjennom at Renberg og Esp opererer med en gylden regel – en person med utdannelse som kritiserer en bestselger er arrogant og uten kontakt med folket. Men hvordan kan man kritisere Skjerdingstad for personlige føringer når de to debattantene selv dømmer ut fra en så endimensjonell teori? Og hvor kommer i det hele tatt en slik anti-intellektuell forakt fra?

Skjerdingstad kommer med gode innvendinger til Ragdes litteratur, for eksempel at den er overtydelig eller lite utfordrende, noe jeg selv kan skrive under på. Figurene utvikler seg ikke fra første til siste side. Mange så «Berlinerpoplene» som en lovende begynnelse, men etter å ha lest «Ligge i grønne enger» skjønner man at det er det samme lettselgelige mantra som blir gjentatt om og om igjen.