Heksejakten

Märtha og englene: Den siste uken har vi alle lest om Märtha Louise og hennes engleskole presentert på førstesidene i alle landets hovedaviser. Alle slags autoriteter har uttalt seg: biskoper, prester, professorer og stortingsrepresentanter kritiserer prinsessens engasjement med høylytt indignasjon, alle påstår de å være representant for den virkelige «sannheten». I tillegg har redaktører og spaltister kappet om å overgå hverandre med sarkasmer og latterliggjøring, det blir til og med påstått at prinsessen driver med vrøvl og svindel.

Hva er det så prinsessen har gjort, det må være noe skrekkelig galt siden det har forårsaket slike reaksjoner? Er det invitasjonen på hjemmesiden Astarte som provoserer? «Skap mirakler i ditt eget liv med englene og din egen kraft.» «Vi i Astarte Education gir deg verktøy slik at du kan få tak i dine egne sannheter ved å speile deg selv i andre gjennom readinger, healing, krystaller og berøring.»

Umiddelbart virker dette som en invitasjon til et selvutviklingskurs. Riktignok er verktøyet til læring engler, readinger, healing, krystaller og berøring. Men mye av dette har jo menneskene holdt på med siden tidenes morgen! Dette gjelder så vel urbefolkninger som eldre og nyere religioner, samt dagens alternativbevegelse. Formålet har blant annet vært å fremme bedre fysisk og psykisk helse, samt utforske sin åndelighet. Men, protesteres det gjerne, dette er bare gammel overtro, i dag har vi vitenskapen! For at noe skal godtas som sannhet må det gitte resultat i en undersøkelse kunne reproduseres igjen og igjen. Hvem kan reprodusere engler igjen og igjen?

Det spiller egentlig ikke noen rolle hva jeg eller noen andre måtte mene om det rent objektivt lar seg gjøre å kommunisere med engler. Engler, lysvesener, budbringere av alle slag har vært og er en del av mange religioner og er en del av mange menneskers tro og åndelighet. Hvorfor nærmest heksejage noen fordi de gir uttrykk for sin tro? Det er fullt mulig for skeptikerne å argumentere for sitt syn uten å latterliggjøre andre.

Når det gjelder åndelighet/spiritualitet er det sannsynligvis like mange «sannheter» som det finnes mennesker. Alle er unike og har sine helt spesielle erfaringer, men menneskeheten har opp gjennom historien kriget om hvem som forvalter den eneste «sannheten». I siviliserte Norge kriger vi nå med ord. Noen finner sin åndelighet/energi/kraft innenfor etablerte religioner og aksepterer de regler og dogmer dette innebærer fordi de antas å komme fra profeter og guder. Andre har sin helt private spiritualitet som kan være både litt lik og litt ulik andres, og dermed unik for den enkelte. Er det ikke på tide med brobygging mellom ulike livssyn og religioner og mellom spiritualitet og vitenskap? Hva med å akseptere og respektere at vi kan ha forskjellige standpunkt og jobbe sammen for en større toleranse i trosspørsmål? Det betyr ikke at vi må kompromisse egne standpunkt og gi uttrykk for dem. Med respekt vil vi få mer fruktbare debatter og muligens forstå hverandre bedre.

Er det ikke på tide med brobygging?