Hekseprosess

ER MAN IKKE politisk korrekt i dette landet, er man ille ute. Det verste man kan være, er katolikk. Det fikk også Sigrid Undset erfare. Er man dertil utnevnt til to pavelige råd - Aurdal har visst 'glemt' mitt medlemskap i det 'progressive' Rådet for Rettferdighet og Fred - og dertil er en av de meget få kvinner som blir spurt om å være pavelig diplomat fra tid til annen - ja, da er helvete løs. Det kan bero på misunnelse: kanskje er Aurdal en frustrert kvinne uten barn som dertil ikke har mye av en karriere å vise til? Ikke vet jeg. Men hun er tydeligvis rasende på at jeg er firebarnsmor, gift, professor og med en internasjonalt kjent katolisk 'karriere'. Siden hun er feminist, burde hun ha lest min bok om kombinasjon karriere og familie, utkommet på syv språk; og også visst at jeg alltid snakker om kvinners rett til begge i både såkalte katolske land. Min innsats for likestilling er faktisk ganske betydelig i disse landene med lang tradisjon for macho-kultur. Og der gjør også paven mye, tro det eller ei: det at kvinnen ikke skal måtte velge mellom barn og jobb er en hovedsak for den katolske kirke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

AURDALS ARTIKKEL er et eneste langt personangrep, og slikt svarer jeg av prinsipp aldri på. Hun avslører seg selv så ettertrykkelig at kommentarer er unødvendige. Men på to punkter har jeg noe å bemerke: Forsøket på å klistre meg til Opus Dei er selvsagt opportunt - hvilken fantastisk konspirasjonsteori man får ut av det! Legmannsbevegelsene i den katolske kirke er det som virkelig gjelder for legfolk og som derfor interesserer meg sterkt, men at jeg foredrar på deres store internasjonale konferanser betyr ikke at jeg er medlem i noen av dem. Dette er et billig forsøk på å linke meg til en kontroversiell bevegelse i denne store gruppen. Hvis Aurdal ser på hjemmesiden til Communione e liberazione eller Legionari di Christ, eller jesuittene, vil hun finne meg der også. Jeg foredrar på katolske konferanser meget ofte, og er, som hun bør ha oppfattet, en sentral person - sentral kvinne - i den globale katolske verden. Ikke så dumt, fra et kvinnesynspunkt, eller? - Hun burde også vite at både jeg og min mann allerede er medlem av en religiøs orden, Den Suverene Militære Maltereserordenen. Men den er både mannsdominert og adelig, så det er det vel best å si minst mulig om... Det andre, og virkelig viktige; poenget er dette: Har man 'en agenda' om man er professor og kristendemokrat? Er det ikke helt normalt å være katolikk og professor? Helt normalt å være mot abort, eutanasi og dødsstraff, og være professor? Det er en helt vill logikk i Aurdals artikkel: Jeg 'infiltrerer' norsk offentlighet fordi jeg er en respektert akademiker som står for disse helt normale synspunktene i mitt privatliv og som borger. Som en kommunist setter hun likhetstegn mellom vitenskap og politikk; og insinuerer at jeg bruker min akademiske autoritet til å fremme synspunkter som passer paven. Hørt om naturretten, anyone? Basert på logikken? Hardly. Jeg kan jo opplyse damen om at f.eks, menneskerettighetserklæringens art. 16, 1 og 3. ledd, definerer familien som heteroseksuell. Om man vil endre på dette, får man gå inn for at menneskerettighetene er politiske produkter, som hun gjør i en bisetning. Men da er hun i hengemyra: menneskerettighetene er 'inherent and inalienable'. Det er det stikk motsatte. Om hun ikke tror meg, kan hun jo konsultere jusprofessor Mary Ann Glendon på Harvard Law School som er en av verdens fremste eksperter på menneskerettigheten og har skrevet en bok om dette. Men au, jeg glemte at Glendon er den tredje kvinnelige stjernen på det katolske firmament etter Maria og meg selv, så jeg antar at Aurdal mener at også hun er en papist med en agenda...

DET ER MYE underholdning i konspirasjonsteorier, og Dagbladet er jo kongerikets ekspert på mørkemenn, så her er fremdeles mye å ta av. Men til både Aurdal og Dagbladet: gjør det litt mer elegant og elevert i neste artikkel, slik at vi professorer også har noe igjen for å lese slikt.