Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Helbom i Stasi-arkivene

Stein Viksveen (62) ble siktet og etterforsket - først som antatt storspion og etter hvert som en ikke helt vellykket agent for Stasi. At riksadvokaten har henlagt saken, stopper ikke jakten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERLIN (Dagbladet): Helt fram til forrige uke har massemediene vært henvist til spekulasjoner og til egne undersøkelser i Viksveen-saken. Heksejakten lå snublende nær så lenge vi ble nektet adgang til det som dannet hovedgrunnlaget for spionsiktelsen.

DE 498 LANZE-JOURNALENE i stikkords form som er frigitt ved SIRA-arkivet i Berlin, virker umiddelbart overveldende. Her er rapporter om militærinstallasjoner, allierte styrker og øvelser, om synspunkter i det norske utenriksdepartementet på viktige sikkerhetspolitiske spørsmål og vurderinger av norske topp-politikere. Til sammen 624 sider registrert i navnet til kilden «Lanze» registreringsnummer XV/5368/62.

«'Lanze' fikk toppscore,» slår VG opp på tittelplass etter å ha oppdaget et angivelig hittil ukjent dokument i SIRA-arkivet. NTBs utsendte medarbeider i Berlin forteller om at «den tidligere østtyske etterretningstjenesten Stasi i årevis systematisk fikk overlevert opplysninger om betydelige norske forhold fra kilden Lanze».

«TOPPSCORE»-dokumentet som VG slår opp, ble registrert 15. mai 1977 og gjaldt militærstrategiske spørsmål i Norge og NATO. At dette dokumentet, som for øvrig har ligget der hele tida, ble påført tallet 1 for «fortrolighet» («Vertraulichkeit») under registreringen i Stasis analyseavdeling, etterlater inntrykket av at en superhemmelighet ble forrådt.

For det første: Det var først året etter den østtyske spionasjeorganisasjonen begynte å sette karakterer («Einschätzung») fra en til fem på rapportene som ble levert eller utarbeidet etter kontakt med kildene.

For det andre: Ett-tallet for fortrolighet uttrykker ingen vurdering av kvaliteten på rapporten eller kilden, men forteller bare at informasjonen ikke var tilgjengelig for gud og hvermann. Ei bok eller en avisartikkel fikk tallet 2. Dernest mener VG at forkortelsen «IABS» er et ytterligere bevis på at rapporten fikk toppscore. «ABS» var i virkeligheten en forkortelse for «Absender», knyttet til saksbehandleren i analyseavdelingen. I dette tilfellet bar han navnet Armin.

DIETER WÄ HNERT (54) - personlig sekretær for Stasis siste spionasjesjef Werner Grossmann - understreker:

- Det avgjørende for rapportenes verdi var om de førte til nye rapporter som ble levert oppover i systemet. Rapportene fra oss føringsoffiserer var jo ikke ment for vår egen tilfredsstillelse. Selv i et kommunistisk samfunn var de en vare som skulle tjene et marked, som i dette tilfellet var parti- og statsledelsen, sier han.

Under gjennomgangen av Lanze-journalene har han funnet 11 rapporter som utløste nye rapporter, alle fra 1970-årene.

- Et meget lavt tall. Noen rapporter bærer preg av at hele bataljoner tjente som kilder. Bare det tyder på at Lanze var en ubetydelig kilde, sier Wähnert.

- Lanze-journalene virker på meg som ei søppeldynge («Müllhaufen»), sier en annen ekspert.

MANFRED (50) har startet en ny karriere i det private næringsliv etter DDRs sammenbrudd og ønsker derfor ikke stå fram med etternavn.

Han hadde i 1980-åra ansvaret for Norden i Stasis avdeling III, som arbeidet med spionasje gjennom DDRs diplomatiske system, og snakker godt svensk.

- Fra Norge tok jeg det som falt ned på skrivebordet mitt. Det kom fra vår resident i Stockholm, eller fra våre diplomater i Oslo, som klippet aviser eller samlet stortingsdokumenter. Jeg har selv aldri truffet Viksveen. Men hadde han virkelig vært spion for oss, ville jeg i hvert fall ha kjent hans dekknavn, understreker Manfred.

Hans karakteristikk av Lanze-journalene, ei «søppeldynge», begrunner han med at hans gjennomgang bekrefter inntrykket av at Lanze var en samlemappe der føringsoffiserene la inn likt og ulikt: sine egne referater fra samtaler med Viksveen, vurderinger, avisutklipp, brosjyrer, utredninger - hva som helst som ga inntrykk av at de jobbet som bier.

Manfred utelukker ikke at Viksveen kan ha vært uvitende om at han ble utnyttet i Stasis spill, trass i rapportmengden. Stagnasjonen i kvaliteten på rapportene fra 1977 reiser spørsmålet om Viksveen likevel luktet ugler i mosen.

- VI KONTAKTET alle vestlige journalister som arbeidet i Tyskland. Vi ga oss ut for å være journalister, ofte tilsynelatende kritiske til DDR-regimet. Vi fikk og vi ga. Hovedhensikten med å pleie kontakt med vestlige journalister var ikke å verve spioner, men å bruke dem som kanaler for å lansere våre egne saker, ofte rein desinformasjon som skulle forårsake skandaler i Vesten, fortsetter Manfred.

«Lanze laget egne personrapporter,» slår VG opp i en undertittel i en sak om Stasi-rapporter som ble utarbeidet om blant andre Thorvald Stoltenberg, Gro Harlem Brundtland, Odvar Nordli og Reiulf Steen. Det er en kraftig påstand.

Manfred forklarer hvordan han og andre agenter jobbet:

- Når jeg møtte en vestlig journalistkontakt, uttrykte jeg for eksempel min bekymring for verdenssituasjonen, for kapprustningen. Jeg kom inn på konkrete personer i hjemlandet til min samtalepartner, som så ga sitt besyv med. Uansett om han bidro mye eller lite, gikk jeg på kontoret og utarbeidet en rapport i «kildens» navn.

Manfred understreker:

- Vi jukset systematisk. Vi oppgraderte våre egne rapporter. Alt som hadde med militære forhold å gjøre, slo godt an i analyseavdelingen. Vi måtte jo gi inntrykk av resultater dersom vi skulle få fortsette restaurantbesøkene og turene over Berlinmuren, sier Manfred.

En slik erkjennelse gir dårlig grunnlag for å fortsette spionjakten etter riksadvokatens henleggelse.

Hele Norges coronakart