Helbra Hal

Alle med uavklarte morsbindinger bør gjøre seg selv den tjenesten å se sceneversjonen av Hal Sirowitz' suksessbok «Sa mor» på Centralteatret. Oppsetningen har fått akkurat den ledige, naive, muntert-groteske og kabaretaktige tonen som kler stoffet så bra.

Boka har gått som en farsott i Erlend Loes oversettelse. Og er det ikke nøyaktig sånn som Nicolai Cleve Brock framtrer på Caféscenen på Centralteatret at vi har forestilt oss Hal Sirowitz' jødegutt med den inntil det monstruøse dominante og velmenende mora (Unni Evjen): i hvit skjorte med tversoversløyfe, knestrømper, hornbriller og et forskremt, litt forvirret oppsyn?

Hal Sirowitz' dikt er blitt små tablåer, der anslaget er 70-tallsnostalgisk, faren (Magne Amdahl) trakterer pianoet, og mors små råd og overdrevne omtanke for sitt avkom vokser til de verste skrekkscenarier over kjøkkenbordet.

Det ligger gjenkjennelig humor i Hal Sirowitz' dikt, men også et komplisert alvor, og kanskje i bånn Sigmund Freuds erkjennelse av at mennesket først blir helt fritt når begge foreldrene er gått bort.

Regissør Petter Næss har tråklet sammen en søt liten sak på en snau time. Han har funnet en intim form som kler lokalet og har tre aktører på scenen som yter teksten rettferdighet, har nærvær og gir gjenskinn av jødisk USA. De morbide gullkornene er mange, og er du over 30 og mamma ennå stopper strømpene dine, bør du kanskje ha ordnet time hos psykoanalytiker før du går og ser.