Helbredelse av KrF

«Trofast mot fedrearven sa KrF ja til forskning på årsakene til homofili og ja til helbredelse.»

31. mai i år behandlet Stortinget for første gang i historien en egen melding om homofile og lesbiskes levekår i Norge. Som vanlig i debatter som denne, var hovedbudskapet fra KrF et framherskende «Nei!». Nei til «fortsatt målrettet arbeid for å hjelpe ungdom i komme-ut-fasen», nei til et samfunn «hvor mennesker kan akseptere sin egen seksualitet uten frykt for vold, diskriminering og trakassering» og nei til partnerskapsloven. Trofast mot fedrearven sa KrF ja til forskning på årsakene til homofili (såkalt «seksuell avsporing») og ja til helbredelse - i de kretser kalt «seksuell gjenoppretting».

Store deler av debatten sendte iskalde vinder fra gamletiden gjennom fjellheimen i Buskerud. I velkjent, tvetunget alvor blottla representanten Ola T. Lånke at det nok bare er KrFs tungemål, og ikke sinnelag, som er blitt oppsminket siden debatten om partnerskapsloven, våren 1993. Tilgjort og med typisk KrF-pokerfjes reklamerte hr. Lånke for de urgamle toksiner mot homofili - årsaksforskning og helbredelse: «Det er vanskelig å forstå at fortsatt forskning på årsaksforholdene i denne sammenheng overhodet kan oppleves som diskriminerende. KrF som politisk parti har ikke noe standpunkt til helbredelse. Jeg vet at helbredelse generelt, og jeg understreker generelt, er en virkelighet innenfor det kristne, religiøse rom.»

At KrFs syn på homoseksualitet resulterer i psykoseksuell forkrøpling og uhyggelig nok også selvmord, lamslår antakelig først og fremst folk som selv ikke er blitt trampet på av KrFs seksualmoralske brune støvel. Å rasjonalisere bort ydmykelsen som ligger i selve oppfordringen til årsaksforskning, med en sleivet bemerkning om at «også flertallet i familiekomiteen ønsker mer forskningsbasert kunnskap», er ikke bare å bringe kollegers synspunkter i miskreditt, men også å avhumanisere deres beveggrunner. Religiøs bønn om forståelse og respekt for håndslag til dem som begår psykiske overgrep mot homoseksuelle, er et smakløst forsøk på å barmhjertiggjøre urett.

Den plumpeste form for religiøs reklame for «seksuell gjenoppretting» av homofile og lesbiske, er den som spriter opp religiøse argumenter med avfeldige medisinske teorier. KrF-representant Elsa Skarbøvik serverte nettopp et slikt oppkok i sin treminutters affektpregede agitasjon: «Den verdensberømte psykiater, professor ved Columbia University, dr. Robert Spitzer, er blant dem som i år har gått vekk fra sitt tidligere standpunkt om at ikke homofile kan bli heterofile.» Fritt for språklig manipulering betyr Skarbøviks budskap kort og godt at homoseksuelle ikke skal helbredes fordi vi vitterlig er syke, men fordi vi ikke er heterofile. Når apostelen Paulus' brev til Romerne ikke lenger synes å bringe oss i kne, er det god KrF-politikk å true med en for lengst krepert psykiatrisk hypotese: «Homofili er en moralsk sykdom, som også kan forklares medisinsk.»

Det landsomfattende kirkelige nettverk «Til Helhet» sanker i våre dager sjeler og tjener penger på en redsel de selv reiser rundt og planter i homoseksuelle og deres foreldre. Formålet ifølge dem selv er «å bekjempe homofile følelser og helbrede dem som er motivert for å bli forandret». Med 75000 kr i støtte fra Kirkerådet og med teologiske og psykiatriske autoriteters velsignelse, skaper nettverket oppdiktede forventninger, bedrar forsvarsløse og bedyrer mot bedre vett og viten. Særlig graverende er det at kristent helsepersonell bruker sin kompetanse til å gi disse krenkelsene legitimitet. «Behandling» av homofil orientering strider mot retningslinjene i helsevesenet, om å fremme utviklingen av hvert menneskes rettigheter, verdier og integritet. Løftet om «seksuell gjenoppretting» er det som holder de egentlige onder i live: frykt, selvhat og selvundertrykkelse.

Likestilling, ikke-diskriminering og menneskerettigheter, uavhengig av seksuell orientering, er fortiede og fortrengte områder i KrF. Menneskerettigheter for homofile er i KrFs øyne straffrihet, rett til forbønn og helbredelse, og rett til å falle, men ikke til å leve i synd. Mennesker som frykter egne seksuelle følelser, finner hos typer som Elsa Skarbøvik rikelig som støtter opp om at homoseksualitet er en frastøtende skavank, som stortingspolitikere må antaste og bekjempe.

Hvilken samfunnsforståelse formidler KrF? Hva slags holdninger appellerer partiet til, og hvilke begrensninger i rettigheter og friheter heies fram? Er det ikke et faktum at jo større makt som bevilges KrF ved kommende stortingsvalg, desto feitere jord for ringeakt og utstøtelse av homofile og lesbiske?

I den kristelig-politiske homodebatten betraktes samfunnet som summen av enkeltmenneskers seksuelle gjerninger. Individualismen i forkynnelsen overfor homoseksuelle kommer til uttrykk ved at den etiske målestokk utelukkende blir anvendt på den enkeltes holdning til sex og partnerskap. KrF har da også til gode å sette søkelyset på undertrykkelsen av homser og lesber innenfor kristne trossamfunn. Her har skjærsilden erstattet kjærlighetsbudet, og rett og nåde er forbeholdt de innbilt fullkomne.

Undertrykkelse kan ikke bortforklares med «frykt for det ukjente» og liknende unnskyldninger, slik Ola T. Lånke prøvde seg på i Stortinget 31. mai. Å forklare eller unnskylde undertrykking er å frita for personlig ansvar. En slik manøver er å individualisere problemet forakt - gjøre forakt til et spørsmål om manglende innsikt, heller enn om sosial produksjon av moralsk likegyldighet. På samme måte gjør uttrykket «homofobi» avsky og undertrykkelse til et spørsmål om forblindede og forskrudde personligheter, heller enn om samfunn. Selvsagt kan ikke hr. Lånke klandres for frykt og beven som sådan. Men siden dette ikke er medisinske sykdommer, har Lånke et individuelt ansvar for å ta skikkelig i tu med plagene sine.

Hvordan innvirker patroniserende holdninger på homoseksuelle? Flesteparten har vansker med å fortrenge smerten ved hva avdøde professor Torkel Opsahl kalte dypdiskriminering. Dypdiskriminering er noe man ikke resonnerer bort, i motsetning til diskriminering. Det faller ikke KrF inn at en overbærende eller sentimental måte å snakke på er en kommunikasjonsform som avslører en følelsesmessig dypere form for diskriminering. Man er seg ikke bevisst de signalene man sender ut, og føler derfor heller ingen trang til å be om unnskyldning. Dypdiskriminering handler om dobbeltkommunikasjon. Ordene høres korrekte og fordomsfrie ut, men sender ut en rekke signaler fra et høyst ubearbeidet indre - signaler som forteller en ganske annen historie. I verste fall kan også «riktige» ord true menneskers identitet og menneskeverd. Resulterer de i at homoseksuelle føler seg mislykkete og underlegne, kan resultatet lett bli selvforakt, aggresjon og en følelse av revansjelyst.

Vi kan ha fordommer uten å vite om dem. Vi vet at vi har dem, men resonnerer dem bort eller benekter dem - og vi kan bruke fordommene våre bevisst, mot mennesker vi ikke liker, eller i vår streben etter politisk eller religiøs makt. Fordommer bryter med prinsippet om å ikke gjøre mot andre som en ikke vil at andre skal gjøre mot en selv. Respekt er noe selv ikke KrF-ere har et selvsagt krav på, men som de også må gjøre seg fortjent til. Respekt for ulikhetenes likeverd, derimot, er ikke bare en verdi i seg selv, nei, den gir trygghet for selv å kunne leve fri for frykt.