Heldekkende Puccini

Stjernelaget fra italiensk gullalder.

Decca

Nordic Voices

Aurora Klangvirtuoser i ilden igjen.

CD: Så er den endelig her, som en av juvelene i de store plateselskapenes rikholdige serier med historiske gjenutgivelser: Alle Puccinis operaer i én boks, 15 CD-er spilt inn på 50-tallet av det italienske stjernelaget par excellence med Renata Tebaldi som selvskrevent midtpunkt.

Kan vi ønske oss noe mer?

Den forgjeves ventende Butterfly pryder det vakre omslaget, og gir varsel om stemningsleiet som innspillingene åpner opp for, og det på vidt gap.

For mange er det Maria Callas som inkarnerer italiensk 50-tall når det gjelder opera. Men én ting er at Callas hadde få store Puccini-roller på sitt sceniske repertoar, en annen at hennes idiosynkratiske stil og syngemåte knapt står for noe annet enn henne selv, i aller beste – men også i aller verste – forstand. På en merkelig måte har hun derfor skygget litt for hva som var den italienske hovedscenen.

Denne utgivelsen gir oss hele bildet av en framføringstradisjon for opera som knapt har sett sin like siden. Det har vært mange strålende enkeltsangere, og er det fortsatt. Men et samsunget team som på dette klassiske italienske stjernelaget, i sving innenfor en felles oppfatning av hva Puccinis operaer dreier seg om, det har blitt borte. Sannsynligvis i takt med at et stjernesystem med omreisende enkeltsolister har rykket inn, i stedet for sangerlag som er bygd opp over tid.

Utgivelsen hviler på tre nøkkelpersoner, foruten Tebaldi selv, de to tenorene Mario del Monaco og Carlo Bergonzi. Og, selvfølgelig, en hel gjeng til.

Alle er de dramatiske sangere i ekte forstand, på den måten at det sterke uttrykket er kjernen i alt hva de gjør. De synger vakkert også, bevares, men musikken som drama kommer alltid i første rekke. Derfor treffer Puccinis sterke fortellinger oss så sterkt.

På mange måter inkarnerer Puccinis operaer selve sjangeren som de kroner, der sterke følelser, nesten for store til å kunne rommes i en person alene, får fritt utløp og fanges opp av musikkens uttrykksregister.

Det gis ingen trøst i Puccinis operaer, annet enn denne ene: At sorgen får klinge ut, helt ut. Derfor er de sanglige kvalitetene så viktige, fordi de bærer fram mye mer enn skjønnsang alene. Vi hører at det står om livet, i den mest bokstavelie forstand og vi inviteres til å følge

dramaet helt til ende uten å kunne skygge unna. Nei, falsk forsoning er ikke noe for Puccini.

Nordic Voices festspill markerer seg i disse dager, og er også ute med ny CD, på Aurora. Og det er ikke måte på hva disse seks sangerne får til i fellesskap. Mest interessant denne gang er likevel kontrasteffekten som Kåre Kolbergs omarrangerte versjon av klassikeren «Plym-Plym» fra 1967 skaper. Kolberg nøyer seg nemlig ikke med nye klangeffekter, men bretter ut et eventyrlig ironisk repertoar, ikke bare i teksten, men også i spillet på ulike musikksjangrer. Det er et glitrende godt poeng, og får i hvert fall meg til å savne en dimensjon i de nye verkenes klangeksperimentering, som mest av alt handler om klangen selv.

Men la ikke slike sidebemerkninger redusere gleden over Lasse Thoresens flotte klanglige fantasi slik det utfolder seg i åpningsverket «Diphonie I». Det er i særklasse.