EKSEMPLARISK: Statsminister Erna Solberg, arbeidsminister Robert Eriksson, LO-leder Gerd Kristiansen og NHO-direktør Svein Oppegaard står sammen i kampen mot arbeidslivskriminalitet. Foto: Jacques Hvistendahl
EKSEMPLARISK: Statsminister Erna Solberg, arbeidsminister Robert Eriksson, LO-leder Gerd Kristiansen og NHO-direktør Svein Oppegaard står sammen i kampen mot arbeidslivskriminalitet. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Heldige Erna

Når skurker truer med å destabilisere det norske samfunnet, har statsminister Erna Solberg et sammensveiset lag parat til å forsvare det, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Det er et rørende syn: Statsminister Erna Solberg fra Høyre og arbeidsminister Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet flankert av LO-leder Gerd Kristiansen og NHOs Svein Oppegård. På geledd i statsministerboligen, bak en symbolsk sperring som liksom skal beskytte dem mot den fjerde statsmakt, men oppstilt slik for å besvare spørsmål fra den norske rikspressen. De står sammen i kampen mot sosial dumping og arbeidskriminalitet. Tenk det! På bakrommet er toppsjefene for nøkkeletatene i ferd med å gå: skattedirektøren, Nav-direktøren og riksadvokaten. Aktørene i den norske modellen er trommet sammen på en vakker høstdag. Enige og tro, i dyp erkjennelse over behovet for samarbeid for å bukt med virkningene av egne politiske vedtak om norsk og internasjonal liberalisering av markedene.

Ikke alle statsministere har det slik. Faktisk er Erna Solberg verdens heldigste statsminister. Selvsagt fordi Norge er verdens rikeste land per innbygger, har en oljeformue som nærmer seg 6000 milliarder kroner, men også fordi Norge har den jevneste inntektsfordeling i verden, det laveste konfliktnivået i arbeidslivet, den høyeste sysselsettingsgraden og er det mest kjønnslikestilte land foruten Sverige. Videre fordi norske regjeringer har det aller beste samarbeidet med partene i arbeidslivet og slik sett har muligheten for dypere forankring av nødvendige vedtak enn mange andre lands regjeringer.

Man kødder ikke med slikt.

Det er som kjent uenighet mellom ulike partier og interesseorganisasjoner om skattenivået på formuer. Men det er tverrpolitisk enighet om at unndragelse av skatt er ulovlig.

Det er uenighet om statens rolle, eierskap og omfang. Men det er enighet om at statlige tilsyn, etater og politiet skal sørge for at norske lover blir fulgt og at lovens lange arm skal fakke forbrytere.

Det er uenighet om reglene i arbeidslivet. Men det er enighet om at regler er et gode og at de skal følges.

Tenk hvor heldig regjeringen kan være med at det fins store og ansvarlige organisasjoner som ser det samfunnsøkonomiske behovet for moderate lønnsoppgjør, og som dermed sørger for moderasjon. Det ville ikke et land med bare lokal lønnsdannelse og knuste fagforeninger klare.

Tenk hvor greit de forrige regjeringene gjennomførte en stor og gjennomgripende pensjonsreform. Ikke en lastebil veltet. Ikke et møkkalass ble losset på Karl Johan. Bare dannet og kunnskapsbasert debatt i mediene om virkningen av ulike innretninger.

Det er altså i dette landet alle gode krefter samler seg til kamp mot utbredelsen av lovløshet i nærings- og arbeidsliv.

Alle seriøse aktører er tjent med at sivilisasjon og orden opprettholdes. Bare skurker er tjent med mafiatilstander. Og så hver enkelt av oss, da - rent kortsiktig, på egen plett, kretsende rundt vår navle og lommebok. Bevisstheten omkring hvorfor lavt prisede tjenester er så billige er mildt sagt variert. Koster det 200 kroner å få bilen vasket innvendig og utvendig, så konkurrerer det med bilvaskautomatene. Betaler vi 100 kroner for en hårklipp på Grünerløkka, bidrar vi trolig til skattefrie inntekter. Hyrer vi vaskehjelp til huset, vet vi som regel ikke hvilken lønn som blir tilbudt den som faktisk vasker.

Og hadde vi visst under hvilke forhold slavene i Lime-kjeden jobbet, ville vi neppe handlet der. Eller ville vi? Så lenge prisene er lave på varer vi ønsker oss?

Det kan se ut som en tilfeldighet, men er det neppe: Først aksjonen mot Lime-kjeden fra koordinerte etater. Så et møte mellom regjering og parter på toppnivå. Alvoret blir demonstrert i beste sendetid. Temaet likeså. De store avisene understreker utfordringene på lederplass. Politikere, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, etater av alle slag viser sin berettigelse. Det er handlekraft og det blir handlet. Modellen fungerer perfekt, nesten mafiøst.

Men det er lite oppmerksomhet om sammenhengene og balansen i systemet. Selv den genierklærte Thomas Piketty overser betydningen av organisasjonsgrad i sin studie av ulikhetene. Han påpeker det uheldige med økte forskjeller, men forklarer ikke grundig nok hvorfor de nordiske land har de minste forskjellene. Det skyldes spredningen av makt som ligger i våre systemer, den høye organisasjonsgraden og et passelig skattenivå, det SV-veteran Hans Ebbing i en kronikk i Klassekampen kaller «klassekompromisset».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook