- Heldigvis er det lenge siden alle barnefortellinger sluttet med «lykkelig alle sine dager»

Marie Kleve spør: Må alle barnebøker ende godt?

FOR SKUMMEL?: Fra boka «Det første barnet på månen» av Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande. Illustrasjon: Lars M. Aurtande
FOR SKUMMEL?: Fra boka «Det første barnet på månen» av Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande. Illustrasjon: Lars M. AurtandeVis mer

KOMMENTAR: Har barnebokforfattere et større etisk ansvar overfor sine lesere enn voksenbokforfattere? Spørsmålet stilles av Norsk Litteraturfestival, i omtalen av årets tema, «ansvar». Det er fristende å svare kjapt nei. Moderne barnebokforfattere har knapt noen tematiske grenser å forholde seg til. Tabuer som død og skilsmisse er knust for lengst. Mange nekter for at de i det hele tatt har barn i tankene når de skriver - målgruppetenking er forlagenes ansvar.

Men det er vel ingen som vil gi barna mareritt av godnattfortellingen?

Selvfølgelig kan barnebøker være triste. Skandinaviske forfattere har faktisk drevet pionervirksomhet på området. Det har gitt oss nydelige, men i sin tid nokså kontroversielle bøker som Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte» og Marit Kaldhol og Wenche Øyens «Farvel, Rune». Sistnevnte handler om ei jente som opplever at bestevennen drukner. Det ender ikke godt - Rune er jo borte. Men det betyr ikke at alt er fælt. I siste oppslag sitter jenta bakpå sykkelen til mamma, etter å ha besøkt graven hans. Hun har forsont seg med det som har skjedd, og bildet av jenta som lener seg mot ryggen til moren utstråler ro og trygghet. Avslutningen gir boka en slags terapeutisk funksjon, et kjennetegn ved mange barnebøker om sorg. Hadde de sluttet midt i fortvilelsen, ville opplevelsen blitt en annen.

Litteraturvitere henviser fortsatt til den danske filosofen Knud E. Løgstrup (1905 - 1981), og hans tese om at barnebøker ikke må ta livsmotet fra barna. Siden barn ikke har noen kunstnerisk distanse til lesingen, vil de identifisere seg fullstendig med hovedpersonen, mente han.

Thorbjørn Egner var kanskje ikke helt forberedt på dette da han skrev «Karius og Baktus». I originalversjonen endte fortellingen med at tanntrollene ble skyldt ut i sluket og forsvant. Men etter reaksjoner fra leserne, som syntes det ble altfor trist, laget Egner en ny slutt, der Karius og Baktus seiler på en flåte ute på havet.

I dag får mange nye barnebøker åpen slutt. Dermed vil leserne bruke sine egne erfaringer til å tolke det som skjer, og det gjør at noen bøker virker skumlere på voksne enn på barn. Bøker med flere tolkningsrom blir ofte kritikerfavoritter, men kan paradoksalt nok risikere å miste lesere fordi voksne synes de er for skumle. Et eksempel er bildeboka «Det første barnet på månen» av Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande, som ble nominert både til Kritikerprisen og Kulturdepartementets bildebokpris. Den handler om en 12-åring som blir sendt alene ut i verdensrommet av sin ambisiøse mor, og ender med at han blir omringet av romvesener mens han skriker «Jeg vil hjem!». På Deichmanske bibliotek i Oslo finner du den i avdelingen for ungdomsbøker, siden bibliotekarene har avgjort at den er for fæl for barn.

Den er nok i skumleste laget for de minste. Men både voksne og barn har godt av å bevege seg utenfor lesestund-komfortsonen innimellom. Skal barnebøker gjøre ordentlig inntrykk, kan de ikke være likegyldige. De må kunne få latteren til å boble, tårene til å renne, og hjertet til å banke raskere. «Farvel, Rune» var den vondeste boka jeg var borti som barn. Men det er også blant leseropplevelsene som har festet seg best, og jeg ville ikke vært den foruten. Heldigvis er det lenge siden alle barnefortellinger sluttet med «lykkelig alle sine dager».