Heldigvis har de unge høyere ambisjoner enn min generasjon

Unge og foreldregenerasjonen er på hver sin planet. Det er klart for generasjonskamp.

GRØNN FRAMTID: Klimastreikere ankommer MDG Landsmøte tidligere i år. Klima og generasjonskamp var et av de store temaene under årets Arendalsuke. Foto: Ola Vatn / NTB scanpix
GRØNN FRAMTID: Klimastreikere ankommer MDG Landsmøte tidligere i år. Klima og generasjonskamp var et av de store temaene under årets Arendalsuke. Foto: Ola Vatn / NTB scanpixVis mer
Kommentar

ARENDAL (Dagbladet): At de unge er mer engasjert i klimaspørsmål og miljøvern enn de eldre, er velkjent og merkbart. Men den ferske klimaundersøkelsen fra forskningssentret Cicero, avdekker et overraskende stort gap i holdninger som kan utløse en hard generasjonskamp. Den har vi sett konturene av i flere år, ikke minst når det gjelder oljeutvinning og samferdselspolitikk, men skolestreik for klima og opprør mot bompenger er trolig bare begynnelsen på en strid som også handler om rettferdighet og fordeling på kort sikt.

Det grønne skiftet kommer til å utfordre både fordelingspolitikken og rettferdighetssansen. Mens de eldre politikerne jevnt over er bekymret for at klimatiltak skal ramme skjevt og usosialt, er de yngre mer utålmodige og villig til å ta i bruk tøffe virkemidler.

Hvorfor er det slik? Er det så enkelt som at unge ennå ikke har skaffet seg et forbruk som rammes i særlig grad av skiftet, eller er det tvert om de eldre som er usolidariske og ikke er villig til å fire på en bekvem livsstil? Er det i det hele tatt mulig å gjennomføre det grønne skiftet på en rettferdig måte?

Under Arendalsuka var det knapt en debatt som ikke var innom temaet. Klima og generasjonskamp var en rød tråd uansett om det var politikere, organisasjoner eller næringsliv som debatterte, så også i Dagbladets podcast ombord på «Statsraad Lehmkuhl», hvor studentene holdt til. AUF-leder Ina Libak spurte meg om det ikke alltid hadde vært slik, at unge er mer radikale enn sine foreldre. Jeg sa at jeg ikke var den rette å spørre siden jeg vokste opp på 1980-tallet, men det er vel uansett en sannhet med modifikasjoner. De færreste var på Woodstock, mens klimaengasjementet i dag favner bredere og går dypere, viser tallene både fra Cicero og fra den store velgerundersøkelsen som Institutt for Samfunnsforskning la fram i Arendal. Den siste bekrefter at klimasaken har fått sitt endelige politiske gjennombrudd som en sak som avgjør valg, og at det særlig er de unge som lar klimaspørsmål styre partivalget.

Klima er et langt viktigere spørsmål for velgerne enn den situasjonsbestemte motstanden mot bompenger. Problemet er at politikerne ikke ser forskjell. Eller mer presist, har kortsiktige prioriteringer som fører til populistisk vingling.

Bare for å ta noen tall fra Cicero-undersøkelsen som illustrerer det store gapet. I aldersgruppen under 30 år sier 56.9 prosent at de er ganske eller veldig bekymret for klimaendringer. Blant de over 45 år er andelen rundt 30 prosent. Når det gjelder vilje til å ta i bruk virkemidler som økte avgifter, eller redusere forbruk, er avstanden like stor.

Undersøkelsene slår ihjel påstanden om at klimaengasjementet er et urbant fenomen blant syklister i byene, slik enkelte prøver å fremstille det. Det betyr ikke at folk er enige om løsningene. Mens vindkraft var fjorårets yndling, er motbøren økende i årets undersøkelse etter at folk har sett konsekvensene av inngrepene i naturen.

Verstingene når det gjelder klimatiltak er min aldersgruppe, vi som er født på 1960- og 70-tallet. Vi er mindre bekymret for klimaendringer, og de færreste er villig til å forsake noe heller. Vi er mot bompenger og økte avgifter på fossilt drivstoff. Det er ikke et stort mysterium hvorfor det er slik. Vaner vi har hatt lenge, er plutselig blitt uvaner. Litt som røyking. Det tok tid før jeg sluttet med det, og.

Men det handler også om velstandsøkning. Flere har fått råd til bil, til å fly, til et forbruk og en levestandard som vi inntil nylig skrøt av som bevis på at alle skal med i Norge. Takket være oljen og utbyggingen av velferdsstaten har vi hatt råd til å løfte flere og spre velstanden. Rettferdig fordeling har vært noe vi har skrytt av som en norsk verdi, men som er i ferd med å hindre fornuftige klimatiltak.

Rettferdig fordeling må også sees i et lengre perspektiv. Det er ikke lenger bare snakk om å overlate gården i bedre forfatning til neste generasjon, men hele kloden til menneskeheten. På samme måte som de i tidligere tider reiste katedraler som det tok generasjoner å fullføre, må dagens politikere ha en høyere hvelving over politikken enn naboen som sliter med bompenger. Det lar seg fikse. Klimaendringene er det verre med.

Da er det godt å vite at yngre generasjoner har større ambisjoner enn min.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.