RUMPETRUSA: - I et blad leste jeg om rumpetrusa, en truse med et ekstra innlegg i baken, som rumpas push up-bh, for å f ekstra sprettrumpe. Og det er sånt bladene forteller meg at jeg selvsagt må ha, sier forfatter Agnes Ravatn (28), som ennå ikke har gått til innkjøp.
Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet
RUMPETRUSA: - I et blad leste jeg om rumpetrusa, en truse med et ekstra innlegg i baken, som rumpas push up-bh, for å f ekstra sprettrumpe. Og det er sånt bladene forteller meg at jeg selvsagt må ha, sier forfatter Agnes Ravatn (28), som ennå ikke har gått til innkjøp. Foto: Siv Johanne Seglem / DagbladetVis mer

- Heldigvis lever jeg ikke av utseendet mitt

Agnes Ravatn (28) nekter å sminke seg lavpannet.

En høy og slank skikkelse entrer kaffebaren. Den figurnære midnattsblå skjorta matcher fargen på øyeskyggen. Forfatter og journalist Agnes Ravatn (28) slipper veska ned på gulvet og trekker pusten:

- Nå skal jeg jammen meg unne meg en stor kopp kaffe!

Nei, nei, nei! Spol tilbake! Hun har jo ikke kommet for å bli skrevet inn i damebladsjargong, hun har kommet for å snakke dritt om damebladsjargong. Blant annet.

I den nye boka «Folkelesnad» har den norske magasinfloraen, fra kjendisblader og babyblader til alternative blader og pornoblader, fått smake Ravatn-pisken. Den tørre, fandenivoldske, nynorskironiske humoren som har blitt hennes varemerke.

«Høghæla og lavpanna» er navnet Agnes har gitt kapittelet om dameblader.

- Ett skjønnhetstips i Det Nye var veldig talende for deres prosjekt. Det var å legge en rand med mørkt pudder langs hårfestet for å skape et inntrykk av lavere panne. Det er tydeligvis et skjønnhetsideal der. Å sminke seg lavpanna. Det var en ufrivillig metafor for hele deres kvinnesyn. Hvis utseendet er for smart, kan man fort virke litt lite attraktiv. Der sa de det bedre enn jeg selv kunne sagt det, sier Agnes.

Men å kritisere dameblader for å være overfladiske, er ikke det litt oppbrukt?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg har tenkt på det etterpå, at ingenting er så lett som å disse dameblader. Magasiner om interesser som defineres som mannlige, som modellfly og våpen, eller elektronikk- og gadgets-blader har en veldig høy sosial status. Mens mote og sminke har ganske lav status. Det er veldig tøft å kunne produsenten på alle The Who-platene, sånn Finn Bjelke-kunnskap. Mens å være... neglelakkekspert har lav status. Hvorfor må det være sånn? Ingen av delene er spesielt viktige, egentlig, sier Agnes.

- Jeg burde skrive en oppfølger om hvorfor det er så utrolig sjarmerende og tøft å være opptatt av modellfly og iPads. Det finnes flere magasiner som bare handler om iPad apps, og det er jo enda sjukere. Å kjøpe et magasin til 150 kroner som bare handler om iPad-apps... det er ganske ute og kjøre. Sminke har jo faktisk en slags relevans.

- Hvordan da?

- Vi lever i en verden der vi er besatt av utseendet. Da er jo det å kunne sminke seg faktisk å forholde seg til verden. Og er det noen som er opptatt av sminke, så er det meg, sier Agnes, som abonnerte på Det Nye i ungdomstida i bygda Ølen på Vestlandet.

Men i stedet for å sminke seg lavpannet, gikk hun for en annen, mer heldekkende taktikk:

- Jeg var avhengig av selvbruningskrem i mange år. Jeg gikk rundt som en oransje psykopat og hadde null kontroll. Oransje fjes, store hettegensere fra Umbro og Adidas-slippers, det var mitt varemerke. Jeg var jo veldig eksperimentell på den tida, så jeg prøvde det meste av tips, og fant på mine egne skjønnhetstips også, som ikke var så veldig bra. Helt sånn irrasjonell sminking. Ei venninne av meg oppfattet at man skulle nappe øyebrynene.

Men hun leste feil, så hun nappa øyevippene i stedet.

Men hva skjedde nå, liker Agnes dameblader likevel?

- Nei. Jeg mener jo faktisk at de, om ikke ødelegger, så har de en sterk negativ innvirkning på kvinners selvbilde. Og så er de så ufattelig narsissistiske. Leseren blir fortalt at det er helt greit å bare tenke på seg selv hele tida, om det er interiørblader eller babyblader. I babybladene er det jo også sånn at du skal bli den perfekte mammaen, du skal være deilig samtidig som du akkurat har revna.

- Helt til man kommer til Hjemmet og Norsk Ukeblad?

- Ja, de er langt mer resignerte og orker ikke helt å holde på fasaden lenger. Der er det senka skuldrer. I stedet for å pusse opp, kan du bare slenge fleecepledd over det som er stygt.

- Hvilken demografisk lesergruppe representerer du?

- Usikker kvinne som beskytter seg med sarkasme. Jeg tror jeg er i den gruppa. Så jeg henter mest inspirasjon fra Vi over 60, sier Agnes.

- Men er det umulig å se for seg at damer er i stand til å slappe av med dameblader, lese Morgenbladet ved siden av, og tenke to tanker på én gang?

- Nei, og det er ikke nødvendigvis noe motsetningsforhold mellom de to. For mange er det et pusterom å sette seg med et dameblad og et glass rødvin på fredagskvelden og kjenne en mild vind gjennom hjernen. Det er ikke noe galt med det.

- Hva er galt, da?

- Problemet er når det ikke blir avslappende. Damebladene sier jo at de er din beste venninne, men egentlig de jo en helt forferdelig venninne som kritiserer deg for hver minste ting. Tilsynelatende umotivert forteller de deg at det er noe galt med deg, sier Agnes, som tror man kan mist trua på seg selv av mindre.

- Heldigvis lever jeg ikke av utseendet mitt. Jeg vet at jeg har andre bein å stå på enn neglene mine.

- Folk begynte sånn: «Jeg tror Agnes Ravatn var den klokeste av alle som trakk seg fra det drittprogrammet.» Jeg ble stående som en sånn klok, forutseende engel, sier Agnes.

Hun snakker om Bård og Haralds «Storbynatt», der hun skulle være et fast innslag. Hun hadde jobbet med programmet hele høsten, og spilt inn flere innslag, da hun to uker før premieren i november i fjor bestemte seg for å si takk og adjø.

Men de som måtte tro at Agnes trakk seg fordi hun fikk en slags beskjed fra oven om at kulturredaktøren i Klassekampen kom til å gå ut og si at hun humret av programmet, men ikke lo, tar feil. Agnes trakk seg ikke fordi hun trodde programmet ville bli ræva, men fordi hun innså at hun ville bli ræva i programmet.

- Hele hjernen min frøs til is og bare smuldret opp i samme sekund som jeg sa ja til å være med. Det var helt feil plass for meg. Jeg hadde ingen ideer, og jeg sluttet å være morsom da jeg skulle drive med annonsert humor. Det er det som er forskjellen. Det jeg skriver i Dag og Tid er mellom tungt akademisk stoff og utenriksnyheter, det er ikke så vanskelig å være morsom der. Mens ved siden av Bård og Harald... ikke fullt så enkelt.

- Nå var det ikke alle som syns de var så morsomme denne runden?

- Nei, men jeg tror faktisk ikke det ville blitt så mye bedre med meg. Og «Storbynatt» var ikke dårlig, heller. Det var bonanza på Twitter etter hvert program, og folk konkurrerte om å komme på noe nytt å kritisere. Det sier litt om deres posisjon. Det er ingen som er bedre enn Bård og Harald på humor i Norge, derfor blir de vurdert etter helt andre kriterier enn andre humorprogram.

- Var du litt lettet for at du slapp å være skyteskive, da du så at det gikk sport i å finne noe å kritisere i programmet?

Intervjuet med Agnes Ravatn står på trykk i Dagbladet Fredag i dag.
Intervjuet med Agnes Ravatn står på trykk i Dagbladet Fredag i dag. Vis mer

- Ja, herregud, fordi det ble som det ble, var jeg var jo faktisk heldig. Jeg følte nesten at jeg gikk ut som en vinner. Og jeg vil faktisk ikke være på tv, hvis tv er lik at du blir gjenkjent, sier Agnes.

- Er det noen som ville skiftet personlighet av å være et kjent ansikt her i verden, så er det meg.

- Du hadde fått kjendisnykker?

- Herregud, ja. Jeg ville blitt ufattelig mer selvsentrert enn jeg allerede er. Jeg hadde aldri kunnet gå på apoteket mer, selv om det var for å kjøpe allergimedisiner, for da hadde jeg trodd at alle så på meg og trodde jeg kjøpte klyster. Jeg hadde måttet skaffe meg en tjener som gjorde ærend for meg.

Bokutgivelser og skriblerier til tross, det har muligens vært de tingene Agnes ikke har gjort som har gitt henne mest oppmerksomhet i mediene de siste åra. Som å ikke være med i «Storbynatt» - og å ikke betale skatt.

- Jeg gikk rundt og var styrtrik uten å vite om det selv. Så jeg brukte opp alle pengene i stedet for å legge av noe til skatt, sier Agnes.

Året var 2009, og mens hun gikk rundt og innbilte seg at hun var en fattig kunstner, var hun lykkelig uvitende om de 600000 kronene som strømmet inn på kontoen, og som rant like raskt ut igjen. På slutten av året kunne regnskapsføreren hennes melde at hun skyldte Oslo kemnerkontor den nette sum av 167000 kroner.

- Da ble jeg nesten litt glad, sier Agnes.

- Hva?

- Jeg tror jeg har en litt irriterende evne til å se det positive i alt, trass mitt negative image. Jeg tenkte: «Herregud, så bra. Da må jeg bare være hjemme, tenk på alt jeg får gjort framover!»

- Men hva brukte du pengene på?

- Det var vel stort sett veldig øyeblikksprega gleder i sosialt liv.

- Øl?

- Ja, det er vel det det heter.

Forrige uke var Agnes realityshowdeltaker. I hvert fall om du, som henne, definerer «Dagsnytt 18» som nettopp det.

- Det er Norges beste realityshow. De som sitter i det venterommet i bakgrunnen vet at de er på tv, selv om de later som om de ikke gjør det. Det er så gøy å se hvordan prøver å opptre naturlig. Det nest beste realityshowet er selvfølgelig «Paradise Hotel». Selv om det er en litt skuffende sesong i år.

- Hva liker du med «Paradise Hotell»?

- Det er jo det som alle som ikke er 14 år sier, men det gruppepsykologiske spillet er faktisk veldig interessant. Det er et studium, et sosialpsykologisk studium, sier Agnes.

- Men det er et studium der pensum er uforandret fra år til år, så det begynner kanskje å bli litt utvannet å skylde på det.

- Men til Natt og Dag har du sagt at du skulle ønske vi hadde mer Jantelov i Norge, så Petter Pilgaard ble kneblet allerede fra fødselen. Er det sånn at du pynter deg litt med hat og negativitet i intervjuer?

- Det der var kanskje en rolle jeg dyrket litt mer før, at jeg syns det var en veldig interessant posisjon. Det var faktisk Harald Eia som fikk meg til å innse at det er litt uinteressant i lengden. I begynnelsen av «Storbynatt» gjorde jeg meg interessant ved å snakke om hvor utrolig negativ jeg var, og så sa han: «Er ikke det litt oppbrukt, egentlig?» Og så tenkte jeg: «Jo.»

- Hat er litt 2005?

- Ja, det er litt 2005.

Agnes lager tullestemme:

- En person som går rundt og er sur! Oooooo! Så spennende! Det har noe litt latterlig ved seg. Men samtidig: det å kjenne på forakt og hat som en måte å bygge sin identitet på ... Det er mye glede i det.

- Så du løy om Petter Pilgaard?

- Neeeei. Jeg får jo lyst til å begynne å grine når jeg ser ham. Men alle elsker jo å grine. Man oppsøker ikke det gode i livet alltid.

- Gråt du da du leste magasinene?

- Nei, det gjorde jeg faktisk ikke. Men kanskje dersom det hadde fantes en slags 3D-variant av damebladene, en form for fornøyelsespark der man ble skysset gjennom bladverdenen og de kom og la pudderet sitt på deg, som et slags skrekkhus. Det tror jeg nok kunne hatt en sånn effekt.

- Ville noen dratt dit, tror du?

- Jeg vet ikke. Folk reiser jo til Auschwitz.

had@Dagbladet.no