Hele folket i storbyen

I hver en bygd spennes Blakken foran flyttelasset med retning byen. Når skal politikerne forstå at denne flyttingen er positiv for Norge?

Av de stemmene vi har hørt i mediene oppleves flyttigen som noe positivt. I det traurige TV-programmet 'På'n igjen' ble flyttingen fra en liten kommune nordpå forklart med at man hadde lyst til å gjøre noe så almenmenneskelig som å gå på kino. I Adresseavisen sa en nyutdannet sivilingeniør fra NTNU at Oslo var 'en artig by å bo i'. En Richard (30) sier i Bergens Tidende at han flyttet til Oslo fordi 'Oslo har asfalt, uteliv og et flerkulturelt samfunn'. Det er få, om noen, som sier at de gjerne ville ha blitt boende hvis de fikk muligheten. Altså er det sterkere pull- enn pushfaktorer bak flyttingen. Det er storbyen som lokker.

Målet om å opprettholde bosettingsmønsteret er viktig for Norge selv om dette verken er velferdsmessig eller økonomisk motivert. Christiansen-utvalgets rapport 'Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring' (NOU 1992.15) konkluderte med at jo mer spredt bosettingen var, dess spinklere befolkningsgrunnlaget i en kommune er, desto større sjanse er det for at velferdstilbudene blir svekket. Det har også blitt barnelærdom - som Adam Smith påpekte i Wealth of Nations - at spesialisering og differensiering er grunnlaget for økonomisk vekst. Dess mer differensiert markedene og befolkningen er, desto større er sjansene for økonomisk vekst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man kan i våre dager legge til at uten kunnskap, ingen vekst. Nye arbeidsplasser kan bare skapes i kunnskapsintensive næringer. For å få denne kunnskapen må utdanningsinstitusjonene sentraliseres fordi kinnskapstilegnelse er avhengig av sterke fagmiljøer knyttet til universiteter og høyskoler. Disse finnes ikke i disktriktene, men i byene. Urbanisering er en forutsetning for å skape en sterk fastlandsøkonomi.

Ut ifra en rasjonell argumentasjon bør flyttingen derfor tiljubles.

At Norge nærmer seg den samme befolkningsstrukturen som de andre landene i Europa burde vel ikke være noe å gråte for? I Europa er det bare de fattige jordbrukslandene Portugal, Irland og til dels Hellas som har den samme primitive befolkningsstrukturen som Norge. I disse landene finnes det bare en storby og de mange sysselsatte i primærnæringene sørger for at befolkningsmønsteret er spredt.

At denne debatten er så ensidig belyst har minst tre åpenbare grunner. For det første berører flyttingen Norges identitet og sjel. I en opphetet debatt i Bergens Tidende om hjermeflukt fra Bergen til Oslo skriver filosofen Arild Haaland at 'norsk egenart er en storslått natur, helt i utkanten av Europa.' Norsk egenart er at bosettingen er så desentralisert at den ikke lager noen merker i den storslagne naturen. Det er derfor sjaktfiskerne som klorer seg fast mot alle odds, står som symbolet på nordmannen.

De to andre grunnene er like selvfølgelige, men mer rasjonelle. Den nåværende regjeringen, som har utbasunert at de vil bekjempe urbaniseringen med alle midler, har ikke noe maktgrunnlag i byene. Det er tradisjonelt Arbeiderpartiet og Høyre som er sterke i byene. Både arbeiderne og borgerskapet har jo sitt arbeid knyttet til industrien i byen. I Oslo er ikke Senterpartiet engang representert i bystyret. En tiltagende urbanisering vil følgelig svekke maktgrunnlaget til 3-partiregjeringen ytterligere.

I forlengelsen av dette argumentet ligger det at distriktene er overrepresentert på Stortinget. Et aspekt er at sentrale fylker må ha dobbelt så mange stemmer bak hver stortingsrepresentant de sender til Stortinget, et annet aspekt at det bare er Oslo av byene som velger sine egne representanter til Stortinget. En jordbærbonde fra Sør-Trøndelag kan bli valgt for å forsvare Trondheims interesser. Vårt valgsystem gjør at byene blir holdt nede av omlandet, ikke omvendt, slik det burde ha vært når arbeidsplassene bare kan lages i byene.

Debatten om flyttingen må nyanseres betraktelig. Den inneholder to trender som ikke bør forveksles: urbanisering og sentralisering. Det er ikke slik at alle flytter til Oslo. Gjennom en årrekke har alle de største byene i Norge både vokst og hatt netto tilflytting. Den viktigste flyttetrenden er derfor urbanisering. Nordmannen flytter fra distriktene til byene.

Urbaniseringen skyldes at nye arbeidsplasser er kunnskapsintensive og at kunnskapsarbeideren er kresen når det gjelder forhold utenfor arbeidet. Den mellomstore sydfranske byen Montpellier har lykkes med å holde på og samtidig tiltrekke seg høyt kvalifisert arbeidskraft. Borgermesteren Georges Freche forklarer dette slik: 'Når en vurderer hvor en ønsker å lokalisere seg vil et firma fatte sin beslutning på grunnlag av mindre detaljer, knyttet til kvaliteten på den urbane utviklingen, på sportstilbudene og kulturlivet'. Mindre byer og kommuner vil aldri få en slik kvalitet på den urbane utviklingen at de vil tiltrekke seg kunnskapsarbeidere.

Sentraliseringen er den andre trenden. Kvalifisert arbeidskraft flytter fra de mindre byene til Oslo. Dette skyldes at Norge er et ekstremt sentralisert land der politikken er samlet i staten, mens det regionale nivået eller fylkene er kunstig svake. Dette har ført til en urban struktur der hovedstaden med alle sine attraktive arbeidsplasser har svulmet kunstig opp på bekostning av de andre byene utenfor hovedstaden.

I sin mye omtalte bok 'Norge foran oppbruddet' foreslår den tidligere plansjefen i UD, Sverre Jervell, en oppdeling av Norge i 5 sørre regioner. En slik oppdeling vil sørge for at Norge utenfor Oslo vil ha større muligheter til å bekjempe sentraliseringen. Ved å desentralisere mange av hovedstadsfunksjonene i Oslo til 5 regionshovedsteder vil regionen få tilført mange attraktive arbeidsplasser som kan holde på og tiltrekke seg høyt kvalifisert arbeiskraft til regionen. Ikke bare vil det skapes attraktive offentlige arbeidsplasser i regionen, men næringslivet som er avhengig av nærhet til de politiske beslutnigstakerne vil også flytte på seg.

Selv om Jervells forslag foreløpig har fått liten oppslutnig på sentralt nivå får han flere telefoner daglig fra fylkesmenn som er interessert i å se nærmere på en slik oppdeling av Norge. Senterpartiet er mot en slik oppdeling av Norge fordi de mener at den vil svekke Norge og gjøre det lettere for noen regioner å tilpasse seg EU. Frykten for EU er så stor at de ikke vil ha desentralisering av makt til distriktene som er deres store kampsak.

Arbeiderpartiets foreløpige reaksjon er like uforståelig. Det er på den ene siden for en klar styrking av fylkesnivået, mens de på den andre siden påstår at vi er for få mennesker til å tåle en sterk oppdeling av Norge som Jervell foreslår. Arbeiderpartiet er det partiet som sterkest har ivret for en norsk tilpasning til EUs regionalpolitikk der nivået mellom staten og kommunen får tilført mer operativ makt. Når noen andre enn dem selv foreslår det samme setter de seg instinktivt på bakbeina.

Moralen bak den store flyttesjauen er enkel. Den generelle urbaniseringen er utelukkende positiv. At en arbeidsledig sjarkfisker blir sivilingeniør skader verken den tidligere fiskeren eller samfunnet. Tendensen til sentralisering rundt Osloregionen er mer uheldig, også fordi den skaper sterker behov for overføringer til resten av landet. Målet må være å skape sterke autonome byregioner over hele landet som tar ansvar for verdiskapningen i landsdelen og gi hver landsdel et kulturelt særpreg og en lokal identitet. Dette er den eneste veien å gå for å utvikle en sterk fastlandsøkonomi, tilpasset det globale informasjonssamfunnet.